Som et ledd i min plan om annerledes attraksjoner kom jeg under planleggingen over en beskrivelse av to tilstøtende gravlunder; Highgate Cemetery East og Highgate Cemetery West.  Dette måtte vi få med oss. Highgate Cemetery West, en viktoriansk gravlund grunnlagt i 1839, ligger der som et landskap i en film noir, med egyptisk aveny, villvin som slynger seg over og fullstendig skjuler gravsteder, katakomber og flere hundre år gamle trær. For Anne Marie var jo dette mest som en studietur å regne... Og for de fleste Londonfarere ligger nok dette litt utenfor den vanlige turistløypa,- dette er stedet for de spesielt interesserte!

Man får ikke bevege seg fritt omkring på denne gravlunden, og det er det ikke vanskelig å forstå. Jeg kan godt se for meg at en del suspekte individer ville ha gjort det til en form for kultsted. Det er dessuten et kulturminnesmerke, siden det er helt unikt. Det er begrenset adgang til Highgate West med hensyn til hvor mange grupper som får komme inn pr dag, samt hvor mange det kan være i hver gruppe. Vi ble faktisk telt opp både ved inngang og utgang - de vil nok ikke ha noen villfarne løpende omkring der inne etter mørkets frambrudd.

Vår guide John var pensjonist og gjorde dette på frivillig basis. Dette er jo noe som er ganske vanlig - og samtidig spesielt - i England, hvordan (ofte) pensjonister bidrar til stell, vedlikehold og omvisning i parker, bygninger, hager - og kirkegårder. For eksempel kunne The Royal Horticultural Society neppe ha vist fram så mange fantastiske hageanlegg rundt omkring i landet, hadde ikke frivillige hjulpet til med alt arbeidet for å holde dem ved like.

Gravlunden kan knapt nok beskrives - den må oppleves. Det hviler en stemning over den som er både melankolsk,  skummel, trolsk og vakker på samme tid. Det er svære mausoleer der hele slekter er gravlagt; det er katakomber der inntil 825 døde ble lagt inn i smale hyller i veggene; det er en egyptisk aveny dekorert med lotuskronede søyler, der smale dører leder inn til de enkelte gravkamrene. I Victoriatiden var man svært interessert i alt egyptisk, bl.a. med bakgrunn i Napoleons felttog. Avenyen leder opp til "Circle of Lebanon", med dens store sedertre som en paraply over gravkamrene.

Gravstøttene sto tett i tett, og gjennom tidene hadde grunnen beveget seg slik at de nå sto på skjeve, de støttet seg på hverandre, de lente seg forover og bakover, og de store trærne ga dem skygge og en merkelig stemning. - I viktoriatiden oppsto det et slags hysteri, der man fikk det for seg at noen hadde blitt begravet mens de enda var i live. Derfor var det ikke uvanlig at det ble laget luftehull i kistene, samt at den (mulig) avdøde fikk med seg en bjelle i kisten. På den måten skulle vedkommende kunne påkalle oppmerksomhet dersom de mot formodning skulle våkne til live der nede i jorden. En grotesk og morbid tanke.

Gravlunden forfalt etter hvert, og rundt 1970 ble den ikke brukt lenger. Den holdes nå i hevd av en stiftelse;  Friends of Highgate Cemetery Trust.

Karl Marx
Bildet er hentet fra http://highgatecemetery.org/visit/cemetery/east

Etter at omvisningen på Highgate West var ferdig og antallet ut av gravlunden var kontrollert mot antallet som hadde gått inn, gikk vi over veien for et besøk på Highgate East. På mange måter ligger ikke denne delen noe tilbake for West, ved det at det også her er graver hulter til bulter, fullstendig overtatt av villvin og mose. Denne gravlunden er imidlertid fremdeles aktiv, slik at det fremdeles foregår begravelser der for beboere av området i nord-London.

Engelske gravskikker kan være til dels underholdende. I avisenes nekrologer holdes ingen ting tilbake - var avdøde en skikkelig kranglefant, kan man ofte få en fyldig karakteristikk i nekrologen, uten nevneverdige hensyn til pårørende og eventuelle venner. Tok han seg et glass for mye, forbigås heller ikke det nødvendigvis i taushet. En gravsten jeg så i en landsby i Nord-England lød: "She didn't even say goodbye". Dette kan selvfølgelig tolkes dit hen at damen hadde fått en brå død, mens den som vil, kan tolke teksten som en ren bebreidelse fra de etterlatte.

Dette var noen av de mer interessante gravstedene vi fant på Highgate East: Programleder, forfatter og produsent Jeremy Beadle, hvis gravskrift lyder: "Ask my friends". ("Ask my friends"... hva da???), grunnleggeren av Penguin Books, Jim Stanford Horn, med en liten pingvin på gravstenen, - Douglas Adams (forfatter av The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy) med en boks fargerike blyanter ved steinen, en stein over kunstneren Patrick Caulfield, der ordet "DEAD" er hugget tvers gjennom steinen (han designet den selv...), samt en stein over musiker, artist, moteskaper og impresario Malcolm Robert Andrew McLaren med den treffende innskripsjonen: "Better a spectacular failure, than a benign success". Komponisten Prokofjev ligger der, likeså Karl Marx, arbeidernes store organisator ("Arbeidere i alle land, foren eder!"). Graven hans oppsøkes fremdelescav en tallrik tilhengerskare.

(Og når det gjelder Jeremy Beadle, mistenker jeg at inskripsjonen var en hentydning til tilstanden på gravstedet, som ikke var overveldende godt stelt. Spørsmålet i sin helhet er da antakelig dette: "Ask my friends - why none of them come and tend to my bloody grave!!")

På forhånd hadde jeg bestemt at selve fødselsdagen skulle feires standsmessig. Det naturlige valget var derfor Hampton Court, palasset som ble eid og ombygget av kardinal Wolsey, men som Henrik VIII syntes var så fint at han ville ha det selv. Siden den gode Henrik hadde det med å kappe hodet av alle som( han mente) gikk ham imot, hadde vel egentlig ikke Wolsey noe valg i saken hvis han ønsket å fortsette å leve. Han ble forresten etter hvert ført til Tower, anklaget for høyforræderi, men døde der før saken hans kom opp. Slottet er bygget i Tudor-stil, oppkalt etter de regjerende monarker i Tudor-perioden (1485 - 1603): Henrik VII, Henrik VIII, Edvard VI og Elisabeth I. Stilen kjennetegnes bl.a. av de flerkantede tårnene, bindingsverk i hvitt og svart, tudorroser og tudorbuer.

Det er knyttet så mye historie til Hampton Court. Der har de gått før oss, de menneskene som vi har hørt om; Henrik VIII selv, Anne Boleyn, kongens andre hustru som ble halshugget på Tower Hill for sin utroskap, - Catherine Howard, kongens fjerde hustru, også halshugget på Tower Hill for utroskap. Det påstås at Catherine går igjen på slottet, der hun ble holdt i husarrest mens hun ventet på rettsaken sin, og der ble hun dratt skrikende gjennom korridorene etter å ha gjort et forsøk på å få kongen i tale. Når man går gjennom korridorene og opp trappene vet vi at akkurat der har de gått! Da blir de ikke bare navn i en historiebok; de blir mennesker med en dramatisk historie som det er skrevet utallige bøker og laget flere filmer om. Serien om Henrik VIII som gikk på TV på 1980-tallet, med kostymer som man aldri glemmer synet av, "The Other Boleyn Girl", filmen om hans ekteskap med Anne Boleyn (Natalie Portman) og hans forhold til Annes søster Mary (Scarlett Johanson). Kostymene, den tidsriktige atmosfæren - dette er noe ingen gjør bedre enn engelskmennene!

En fargerik men skremmende tid i engelsk historie; en tid da kong Henrik VIII la seg ut med selveste paven i Roma fordi denne nektet å oppløse kongens første, tyveårige ekteskap med spanske Catharine av Aragon. Henrik hadde nemlig fått øye på hoffdamen Anne Boleyn, og med den begrunnelse at dronningen ikke klarte å føde ham sønner krevde han at Paven i Roma skulle anullere ekteskapet med Catherine. Men England - og kongen og dronningen - var katolske. Noen skilsmisse kom derfor absolutt ikke på tale, sa paven. Men Henrik var løsningsorientert; han innførte reformasjonen i England, opphøyde seg selv til øverste myndighet i den engelske kirken og skilte seg fra Catherine. Slik ble kongen "fri" til å gifte seg med sin nyeste erobring; Anne Boleyn. Siden Henrik da var relativt gammel og mer enn relativt syk, tok det ikke lang tid før Anne lot seg oppvarte av yngre, mer festlige menn - og dermed var hennes skjebne beseglet. Bare 1 dag etter at Anne ble halshugget forlovet Henrik seg med Jane Seymour, som fødte Henrik den eneste mannlige arving som levde mer enn en kort tid. Edward VI døde imidlertid bare 15 år gammel, og Henriks datter med Catherine av Aragon, Maria, ble dermed dronning. Maria fikk forresten tilnavnet "den blodige" for sin utrettelige innsats for å utrydde alle kjettere (dvs ikke-katolikker) fra England i tiden hun regjerte. Etter at Maria døde barnløs kom protestanten Elisabeth I på tronen, - hun var datter av Henrik VIII og Anne Boleyn - og vi kjenner jo hennes maktkamp mot katolske Maria Stuart, skottenes dronning, som endte med at Maria ble henrettet på Tower. I så måte hadde Henrik nedarvet trangen til hevn godt og grundig i begge sine døtre. Og alle disse har trådt sine steg i Hampton Courts korridorer og saler, før vi kom dit denne junidagen.

Bare det å gå fram mot det ruvende inngangspartiet til slottet gir assosiasjoner. Elven Themsen glir sakte forbi, og stedet der de kongelige gikk i land etter den lange reisen opp fra London er der fremdeles. Når tidevannet er på vei ut - dvs at man får motstrøm på turen opp fra London - kan denne reisen fremdeles i dag ta flere timer. Vel inne kommer man til den første av flere gårdsrom. Høyt oppe på veggen i det første er den store astronomiske klokken, et fantastisk urverk som viser månefasene, tidevannet, dato, måned, år, hvor i dyrekretsen man befinner seg. I sentrum av skiven er jorden, og lenger ute roterer solen rundt jorden. Litt før det ble oppdaget at det var helt motsatt, altså. Klokken er festet så høyt oppe på veggen for at Henrik VII skulle kunne se rett ut på den fra rommene sine, som er tvers ovenfor klokken. Det betød også at det bare var de aller viktigste gjestene på slottet som fikk se klokken - de som ble buden inn i kongens værelser.

Neste gårdsrom huser en svær fontene. I Henrik VIIIs tid ble den innimellom brukt til vin i stedet for vann, og siden man i 2015 markerer hundreårsdagen for ett eller annet, skjenkes det hver eneste ettermiddag klokken 16 vin fra fontenen til de som har sikret seg poletter som byttes i vin. Jammen smakte den ikke bra også!

Vi vandret gjennom slottet, og ved foten av en bred trapp ble vi vinket med opp av en mannsperson kledd i et kostyme fra et annet århundre enn vårt. Vi ble med, og i en av salongene ble det deretter oppført et lite skuespill.

Vi gikk gjennom kjøkken med svære ildsteder, der det har vært laget helstekte dyr til Henrik VIIIs bord, en vinkjeller der det fremdeles ligger store (men tomme) tønner, brukt til øl, vin...

Hampton Court eies formelt sett av dronningen av England på vegne av nasjonen, men drives av stiftelsen Historic Royal Palaces. De mottar ingen statsstøtte, men er helt avhengige av inngangspenger, gaver  og sponsormidler.

Pagoden i Kew Gardens
Bildet er hentet fra deres hjemmeside www.kew.org

Kew Gardens, eller Royal Botanical Gardens Kew, som det egentlig heter, ligger ved Themsen, en kort reise med undergrunnen vestover fra London. Oliver's Wholefood store ligger like ved stasjonen i Kew og har et utrolig vareutvalg i økologiske varer. Butikken er så innbydende at vi klarte ikke å gå forbi, men måtte inn og snuse litt. Litt lenger borte i gaten på vei til Victoria Gate måtte jeg innom en bandagist fordi jeg trengte en innleggssåle. Der traff jeg på to menn, brødre etter utseendeet å dømme, fra India. Det merkelige var at den ene hadde 2 tommelfingre. Det som var enda merkeligere var at han var den tredje personen jeg hadde sett med dette, bare på den tiden jeg hadde vært i London! Jeg har da riktignok lest at den gode Anne Boleyn hadde 6 fingre på den ene hånden, men jeg tviler vel i grunnen litt på at de jeg hadde sett, var i slekt med henne... Nåja - jeg kjøpte den sålen jeg skulle ha, og vi vandret videre.

Kew fikk status som botanisk hage i 1840. Lord Capel av Tewkesbury, som eide Kew House, anla en eksotisk hage, og ettersom årene gikk ble hagen utviklet videre, bl.a. med hjelp av kong George III. Hagen vokste også i omfang, og er i dag på 121 hektar. I juli 2003 fikk hagen status som verdensarv.

Siden hagen er så stor, går man aldri i kø, og stier og veier slynger seg gjennom området på en slik måte at det rett som det er åpenbarer seg overraskelser rundt neste sving. Den har en berømt labyrint, men vi somlet sånn rundt i resten av hagen at den var stengt da vi endelig kom dit. Hagen stenger klokka 16, og siste inngang i labyrinten er klokka 15 - de regner med at folk trenger såpass lang tid på å gå inn til sentrum og komme seg ut igjen.

Men det var mye annet vakkert å se. Ingen ting slår vel de viktorianske glasshusene; enorme veksthus av glass og hvitmalt smijern. Det er flere glasshus, noen også fra vår egen tid, men av de store viktorianske er det bare The Palm House som er åpent for tiden, siden det andre, The Temperate House er under rehabilitering og derfor stengt helt til 2018. Man kan synes at The Palm House er stort - Temperate House er dobbelt så stort! I tillegg har vi The Waterlily House, som huser de vakreste vannliljer man kan tenke seg. - Ca 25% av de plantene man finner i The Palm House er utrydningstruet. Kew samarbeider derfor med flere institusjoner verden rundt for bevaring og nydyrking av disse artene.

Jeg må bare ta med et bilde av the Temperate House, selv om vi ikke var der - det er så formidabelt.

Det vakreste synet akkurat på denne årstiden, i juni, er vel den enorme rosehagen med The Palm House i bakgrunnen. Hvor mange rosearter som vokser der vet ikke jeg, men man ender bare opp med å gå fra den ene til den andre mens man tenker - så vakker denne er,- den der er vakrere,- nei, denne er enda vakrere...... Og ikke en død blomst i sikte - de må ha et enormt arbeid med å fjerne døde blomster.

Tulipantre

Resten av hagen - det vi fikk med oss - er jo også spektakulær. Et utrolig vakkert og uvanlig tre, tulipantreet, sto i full blomst.

Det var plassert mengder av benker rundt omkring i hagen, og det var ikke vanskelig å finne et stille, skyggefullt sted å slå seg ned for en hvil. I England har de noen svært, grå ekorn, og vi fikk besøk av en slik en. De er så svære og så mange at det røde ekornet faktisk har blitt utrydningstruet. Skal jeg være ærlig, lignet det grå ekornet mer på ei rotte med buskhale enn på et ekorn......

Santa Cruz-vannliljen (Victoria Cruziana)
Bildet er hentet fra www.kew.org

På vår vei kom vi også til vannliljehuset - The Waterlily House. Dette var en varm, solrik dag, og å gå inn der var den rene torturen. Men for en opplevelse! Der var det vannliljer så elegante og fargerike at våre hjemlige, hvite bokstavelig talt bleknet i sammenligning, enda jeg alltid har syntes at de var så vakre. Vannliljehuset ble opprinnelig laget for å huse den enorme vannliljen kalt Amazonvannlilje (Victoria Amazonica), som europeiske botanikere første gang så i Sør-Amerika på begynnelsen av 1800-tallet og sammen med Santa Cruz-vannliljen (Victoria Cruziana) ble oppkalt etter den regjerende dronning Victoria.

En digresjon: På TV går det nå (august 2016) en serie fra Kew som heter "Fra jord til bord", der kjendiskokken Raymond Blanc og BBC har fått lov til å anlegge en kjøkkenhage i et hjørne av Kew. Der har de plantet diverse vekster fra viktoriatiden, og så lager kokken mat av dem når de er ferdige til å bli høstet. Slik det er er filmet, der det faktisk ut som om han går inn i vannliljehuset og lager maten der. Det nekter jeg å tro. For det første var det ikke plass der, for det andre er de sikkert altfor redde for plantene til å tillate matlaging og kameraer oppi plantene, og for det tredje - han hadde framstått med svetten rennende nedover ansiktet. Siden det ikke er et så altfor delikat innslag i et matlagingsprogram, er det min påstand at dette er filmfusk 😀.

Jeg avslutter denne fortellingen fra Kew med bildene mine fra vannliljehuset.

Vår reise til, i og rundt London var over, og det var på tide å vende (fly-)nesen mot hjemlige trakter. Været hadde ikke vært det aller beste, men egentlig fint reisevær,- byferie krever ikke solskinn på samme måte som en sydenferie.

Jeg er så glad for at Anne Marie i 2014 foreslo at vi kunne ta denne turen sammen. Jeg er så glad for at hun er et fint reisefølge, som setter pris på de samme tingene som jeg selv gjør. Takk for at du bidro til å gjøre min 60-årsdag til et fantastisk minne, Anne Marie!