11. april 2006 - Reisen begynner

Det blir 3 dager i Paris denne gangen. To dager i byen for meg selv, og siste dag sammen med gruppen i Versailles. Avgang fra OSL er 19.25, været er grått og det skal bli regn og sludd til natten. Håper det hjelper å reise sydover!

Vi er ombord i et fly fra Air Mediterrannée, et veldig fransk fly, komplett med hvitløkduft. Mannskapet gir sin informasjon på perfekt fransk - litt mindre perfekt på engelsk. Hadde en formening om at jeg hadde bestilt business class, men foreløpig er det lite som tyder på det.

Klokka har passert midnatt, og jeg er forlagt i rom 34 på Hôtel Campanile i forstaden Chelles, øst for Paris. Jeg spurte guiden om jeg kunne få haike med bussen inn til Paris i morgen tidlig, siden det er dit de andre skal også, men det kunne jeg bare glemme. De har ikke lov til å ta med seg "passasjerer", som hun sa - de tar vel bare med seg de som har betalt for å delta på heldagsutflukten, antar jeg. Men jeg skal da klare meg på egen hånd, bare jeg finner togstasjonen...

12. april - PARIS!!!

Klokka er 11.30, og jeg har faktisk klart å ta meg inn til Paris sentrum med tog + Metró, og sitter nå på en benk på Ile de la Cité, like ved Notre Dame. Det er en del turister her, og jeg har skaffet meg et bra bykart.

Da jeg kom opp fra Metró-stasjonen på Ile de la Cité sto jeg rett foran Justispalasset, det gamle Conciergeriet.  Her satt revolusjonens fanger og ventet på dødsdommene sine; Marie Antoinette blant dem. Det var et kapell der de dødsdømte satt og ventet på kjerren som skulle bringe dem til guilliotinen på Place da la Concorde, eller som den da het: "Place de la Revolutión", det var celler for de fattige, for de litt rike og for de svært rike. Forskjellen besto i at i de første var det 3 i hver celle og halm på gulvet, mens de mer "luksuriøse" cellene var enmanns, og hadde en brisk og et lite bord. Bitte små var de, men som det sto på en plakat: "De ble ikke sittende lenge...". Inne på området ligger også Sainte Chapelle, hvor "øvre kapell" har de mest utrolige blyglassvinduer. Av de ca. 1.100 vinduene er fremdeles mer enn 900 originale, og med de flammende fargene er det som å sitte inne i et smykkeskrin.

I underetasjen ligger to andre kapeller, det som kalles "Nedre kapell", og salen som kalles "Salle des Gents d'Armes", altså riddersalen.

Sainte Chapelle, nedre kapell

Salle des Gents d'Armes, under Conciergeriet

Jeg vandret videre, bort til Notre Dame. Den er ca dobbelt så stor som Nidarosdomen, men ved første øyekast virket den egentlig ikke noe flottere. Men når man går inn og beveger seg inn bak høyalteret er det sannsynligvis plass til hele Lademoen kirke bare der! Mengder av små kapeller, statuer av helgener og kardinaler, og flotte blyglassvinduer. Fryktelig mange mennesker der inne...

Har våget meg inn på en café like ved Justispalasset og har bestilt quiche og vin. Det kom på €15.

Fransk gravpynt

Jeg kommer meg til Gare de l'Est og tar toget tilbake til Chelles. Så er det å ta beina fatt og gå de resterende kilometrene hjem til hotellet...

Like før hotellet passerte jeg den lokale kirke, Saint André, og valgte å ta en tur oppom - det er alltid noe interessant å finne på kirkegårder! En gullgyvel sto i full, fantastisk blomst, men de "blomstene" som fascinerte meg mer, var de som lå på gravstedene. Gravene var ikke nedsenket i jorden som hos oss, men mer som sarkofager, og de var for det meste - de som så noenlunde vedlikeholdte ut - pyntet med porselensblomster. Det var for øvrig den skumleste kirkegård jeg noen gang har vært inne i,- i tillegg til alle gravene var det små "templer", det var kors som sto på kryss og tvers, og i skumringen må dette ha sett fullstendig spøkelsesaktig ut. Jeg tror ikke det var noen nye graver der, men kirkeklokkene kimte hver halve time,- kanskje det likevel var litt liv der inne...?

13. april - Louvre

Klar for andre dag i Paris, og har akkurat gått på toget i Chelles - begynner å bli erfaren nå! Toget er utrolig stort, har to etasjer, så man ser langt av gårde. Utsikten består dessverre bare av forsteder, industri, kraftledninger, boligblokker.  - I dag står Louvre på planen. Været har skiftet fra sol til overskyet, men det er greit nok.- Jeg har så langt stått i kø. Ute på plassen foran inngangspyramiden for å komme inn, nede i hallen for å kjøpe billett, på toalettet... og i garderoben for å levere inn frakken min. Nå må jeg nesten hvile litt, for disse steingulvene er ikke gode mot føttene. Skal lese og planlegge litt før jeg går videre...

- Så er mitt liv blitt noe mer kunstnerisk beriket. Etter å ha trasket av gårde og mer eller mindre mistet retningen, ser jeg en smal åpning i veggen ut fra et usannsynlig langt galleri. Og der er hun - Mona Lisa, omgitt av en skare mennesker som kanskje har kommet hit ene og alene for hennes skyld. Jeg synes for skams skyld ikke jeg kan gå herfra uten å ha kikket litt jeg også, og heldigvis er bildet stort nok til at jeg ser henne uten å vente (i kø!) for å komme inn ved den sperringen som er satt foran henne. Bildet er mørkt, og jeg tenker: "Hmmmm..... hvorfor føler jeg ingen ting??" Svar: Fordi vi i alle år har blitt fortalt at dette bildet er så helt fantastisk. Men om Leonardo da Vinci hadde sett alle de som nærmest tilber dette vesle bildet,- ja, hvem vet, kanskje han hadde fått seg en skikkelig god latter? Det er forbudt å fotografere her inne, men jeg sniker meg til å fotografere uten blitzen, fordi jeg ser det jeg mener er to spaniels nede i et hjørne av et bilde av Veronese. På bildet "Bryllupet i Kanaan" (mammas favorittbilde, faktisk) sitter det også en liten springer spaniel (?) nederst til venstre. I et annet bilde av Veronese ser det ut til at en familie har fått besøk av Jesus og to av disiplene hans. Barna sitter på gulvet og leker med familiens hunder. De må ha hatt stor glede av disse hundene sine, for overraskende nok er det malerier der små hunder vandrer omkring oppe på matbordet mens folk sitter og spiser. To-tre andre hunder og en katt er spredt utover det øvrige motivet.

Det er veldig mange mennesker her, og jeg kjenner at jeg blir litt søvnig - ikke helt frisk luft, kanskje. Tror jeg skal begi meg ut av disse gangene og ut i byen igjen. Kanskje gjennom Tuilerie-hagen  mot Place de la Concorde? Dum som jeg er fulgte jeg guidens råd om å kjøpe pannekaker fra boden på Concorde. Visserligen er jeg nå mett, men sitter igjen med en ekkel smak i munnen. Dette var ikke gode, norske pannekaker,- de smakte verken smør, melk eller egg. Heldigvis hadde jeg litt vann igjen i flasken min, så det ble til en munnskylling... Har for øvrig funnet en grei metode for å ta bilde av meg selv - innstilling på portrett, kameraet på strak arm - fyr!!

Duene i Tuilerie-hagen har tydeligvis spist en del pannekaker og er tykke og fete. Selv tror jeg at jeg legger turen innom Madeleine-kirken før jeg drar hjemover. Det er forresten en snedig vannpost her i Tuileriene. Den er i grønt smijern med en sveiv på toppen, og når man sveiver, kommer vannet. Det støver noe veldig her, forresten...

Louvre, borggården med pyramiden

Amor og Psyche, Louvre

Marmorstatue av Antonio Canova

Swarovskis eksklusive butikk i Louvre

Madeleine-kirken ser ut som et romersk tempel, og ser ut som en mastodont mer enn som en kirke. Det er ikke mange mennesker der. Framme ved høyalteret er det en enorm marmorstatue av Maria Magdalenas himmelfart. Og det er her, i denne kirken, at jeg tar det bildet som blir min favoritt, mitt aller beste bilde noen gang:

"Den slitne vandrer" Madeleine-kirken, Paris

Denne mannen hadde kommet inn fra gata, han var loslitt og ikke helt ren i tøyet, han var sliten, og hadde funnet litt hvile i en av kirkebenkene. Jeg satt like bortenfor ham og betraktet det som skjedde. Etter en liten stund kom det en prest gående fra den andre enden av kirken. Da han fikk se denne sovende mannen, stanset han. Det var tydelig at han vurderte situasjonen - vekke eller la sove. Etter et øyeblikks betenkningstid trakk han på skuldrene og gikk videre. Jeg fikk tatt bildet ved å legge mitt kamera på benken ved siden av meg, koble ut blitzen og bruke timeren, for å unngå å lage bevegelse, og for å kunne ta bildet mest mulig diskret.

Mitt favorittbilde er altså av en uteligger i Paris; i seg selv ikke noe bemerkelsesverdig kanskje, men hele situasjonen tatt i betraktning ble dette et betydningsfullt bilde for meg.

Utenfor Madeleine, under gatenivå, havnet jeg deretter på det som må være det fineste offentlige toalettet jeg har sett. Den fantastiske hygienen var nå en ting, men toalettet var i Art Nuveau stil, med de vakreste blyglassvinduer! En god opplevelse på alle måter.

Det strøket jeg nå var i, var preget av navnene til kjente moteskapere som Ralph Lauren, Kenzo og flere. En sjokoladebutikk fristet med lekre kreasjoner, men jeg stålsatte meg og tenkte på pannekakene. Men en tur på Galeries Lafayette, da - det måtte vel passe? Så jeg travet oppover Boulevard de la Madeleine, passerte Operaen (som stengte kl. 16.30), og trasket inn på Lafayette. For det første var det ca 50 varmegrader der. For det andre var det ca 3 millioner mennesker der. Dermed trodde jeg nesten at jeg hallusinerte da jeg oppunder taket i parfymeavdelingen fikk øye på en plattform med en mannlig stripper. Det var helt utrolig, og jeg sto bare og måpet mens damene rundt meg ropte og gutta dro av seg tøyet helt ned til tangaen. Jeg ruslet litt rundt, men det var ingen ting der som passet for min lommebok, dessverre.

Klokka var blitt 19, og det hastet med å komme seg hjem til Chelles før det ble helt mørkt. Tanken på spaserturen fra toget oppover til hotellet i stummende mørke fristet ikke... Dagen ble avsluttet med en unik opplevelse på busstasjonen i Chelles - bussen var nettopp kjørt, og det var 30 minutter til neste. Etter hvert kom det flere enn meg og sto der, bl.a. et yngre par med afrikansk utseende. Utenfor leskuret sto en dame med det som må være verdens største yorkshire-terrier iført en grønn sele. Etter en stund kommer damen inn i skuret og spør de afrikanske om bussen snart kommer. Men før mannen kan svare, setter hunden i noen fæle, langtrukne knurr, og kaster seg rett i anklene på fyren. Han gjorde noen spenstige hopp og unngikk dermed massakren, men damen ga bare til kjenne en trillende liten latter, en kokett unnskyldning -  ingen irettesettelse til dyret. Mannen tok det usedvanlig pent og behersket - mer enn hva jeg ville ha klart! - Bussen kom, dyret ble løftet inn og opp på eierens fang, og der satt han og knurret vilt rundt seg mens eieren småpratet med ham. Så mammas lille venn kunne den kvelden se tilbake på en vellykket jakt, antakelig.

14. april - VERSAILLES

Jeg hadde en teori om at det skulle være litt færre turister i Versailles nå før sesongstart, men det viste seg å være feil. Køen inn var utrolig lang, og inngangen utrolig trang, når man tenker på hvor mange tusen som skal inn. - Vel innenfor skyndte jeg meg til Speilsalen - men den var fremdeles under oppussing, og det så ikke annerledes ut nå enn det hadde gjort da jeg var her sammen med mamma i fjor.

Ute i hagen var våren i ferd med å komme, men det var fremdeles ikke blader på trærne, og  ingen ting var enda plantet ut. Frukttrærne blomstret imidlertid vakkert. Jeg bestemte meg for å ta toget ned til Trianon, men det gikk rett foran nesen på meg, og det var 25 minutter til det neste kom. Så jeg la i vei nedover trappene mot den store kanalen, været var bra - det ble etter hvert litt for varmt for min påkledning. Videre nedover gikk jeg, og kom etter hvert til togets stoppested "Grand Canal". Jeg innså at det enda var langt igjen bort til Trianon, men ga ikke opp. Marie Antoinettes landsby var imidlertid også denne gangen utenfor min rekkevidde.

Det var ikke mange mennesker der jeg gikk; de fleste holder seg oppe langs Grand Canal, eller de har vett nok til å nå toget... Men når jeg gikk slik fikk jeg jo til fulle oppleve størrelsen på dette slottsanlegget, og jeg forestilte meg fortidens krinolinekledde kvinner og silkekledde menn med deres fantasifullt oppsatte parykker.

Med ett fikk jeg lønn for strevet - der lå Grand Trianon, og bare noen meter bortenfor, oppkjørselen til Petit Trianon. Snorrette veier med friserte kanter ledet meg fram, og igjen var det lett å forestille seg fordums hestetrukne vogner i alleene. Jeg gikk først opp til Petit Trianon, og hadde hele veien for meg selv. Her var det altså kongen holdt sine stevnemøter. Det var et riktig vakkert lite slott i en pen hage. Borte ved Grand Trianon oppdaget jeg et togstopp - heldigvis! Jeg kom opp til hovedslottet nøyaktig i rett tid til å nå bussen. Plassen utenfor gjerdene var overfylt av afrikanere som solgte selvlysende Eiffeltårn og lange bilderemser av Versailles. Det overrasker vel ingen at jeg ikke handlet så mye der...

Vel inne i Paris igjen var det lagt opp til en tur opp i Eiffeltårnet. Jeg nøyde meg som vanlig med å dra opp til 2. nivå. Drar man helt til toppen blir jo alt på bakken så bitte lite at det nesten ikke er verd utsikten...

Så var Paris-turen over for denne gang; ut til Charles de Gaulle flyplass og innsjekking. Jeg er litt sliten - min fransk er ikke spesielt god, men jeg gir meg jo ikke før jeg har satt sammen en setning og gjort meg forstått, og det, pluss anstrengelsen med å forstå hva andre sier til meg, tar faktisk på i lengden. Men turen var fin, og det er fint å tenke på at den våren jeg nå har opplevd i Paris, snart kommer etter hjemme også!