Etter å ha fått ordnet ryggekameraet mitt (endelig!) hos Birger N. Haug møttes Inger-Lise og jeg i Ski til en førjulscachetur. Linus og Kira hadde ligget til lading i et par dager, og var mer enn klare for en skogstur med hundevennene mine.

Vi lar oss ikke stanse av verken kulde, snø eller - etter hvert - mørke. Ingen av oss hadde tenkt på å ta med hodelykt, men det lille snødekket ga heldigvis nok lys til at det som etter hvert ble tilbakeveien, ble et trygt prosjekt. Nøstvedtmarka har vi forsert en gang tidligere, da på sykkel på vei til Drøbak. Da vi i dag gikk samme vei til fots, ble vi nærmest forferdet over de bakkene vi hadde kjempet mot. ALDRI MER!!!

Status for denne turen i dag på min Walklogger ble 6,7 km, 11.618 skritt, 1.258 kcal forbrent, 7 cacher for meg og 12 for Inger-Lise,- jeg hadde tatt de 5 på en tidligere tur. Jeg fant min cache nr. 850 - nå er neste mål selvfølgelig 900 :). En cache ved Stuene ble det også tid og lys nok til. Og 11 år gamle Neala er trofast med på turene våre,- grå rundt nebbet har hun blitt, men hun traver ivrig med, kilometer etter kilometer.

På tilbakeveien passerte vi inngangsstedet for en refleksløype - den skal nok tas før jul den også! Folk og dyr hadde fått en flott tur, så nå har freden senket seg i heimen. Alle hunder - og favorittkaninen - har fått besøk av Ole Lukkøye.

Svaret på det er et klart "NEI!". En hardbarka geocacher finner muligheter også når snøen har lagt seg, og det er alltid noen trailer som ligger langs skogsbilveier - og så er det jo de urbane cachene, da. Oslo sentrum, Vestby, Askim, Moss.... det er uendelige muligheter.

2017 har gitt mange fine cacheturer, med og uten geodogger, alene eller i selskap med andre. Å gå sammen med andre (les: Inger-Lise Hemmingby) innebærer at jeg selv slipper å klatre i trær eller krype nedi trange hull i bakken, for der har andre større evner enn hva jeg har. Noen av turene har vært minneverdige på grunn av vakkert skogsterreng og fltte cacher. Andre minnes på grunn av utrolig dårlig vær, styrtregn, iskald sludd, gjørmete skogsområder og generell mangel på trivsel. Men så er det den der trangen til å se antallet gule smilefjes stige, da. Når tallet stiger mot et nytt hundretalls cacher stiger puls, hjertefrekvens og ambisjonsnivå i samme takt, og man gir litt ekstra for å se det nye hundretallet på skjermen. Om 5 cacher når jeg 800, noe som gir et snitt på  2,3 cacher pr dag i 2017. Jeg har funnet cacher på 145 av årets 365 dager. Og årsbeste nådde jeg den 29.10.17, med 33 cacher på en og samme dag. Det er jeg godt fornøyd med! 

Jeg har funnet cacher med navn på alle alfabetets bokstaver unntatt Q, X, Z og Æ. Håper på en "X-mas" cache etter hvert; de andre kan det bli verre med. Jeg har funnet 33 kirkecacher, noe som også er en fin liten liste.

Hvilepause ved skiltet som skjuler cachen

Våren 2017 overtalte jeg Inger-Lise Hemmingby til å prøve seg på geocachingen, og etter en kort innføring inntok hun på egen hånd Grønliåsen på jakt etter cacher.

Ettersom månedene har gått, har vi vært på flere cacheturer sammen, og det er fint å være to på disse turene, særlig når cachene har gjemt seg ekstra godt. Da er et greit å ha med et par øyne i tillegg til mine egne.

Vi cacher stort sett i godvær, derfor bærer bildene preg av at det har vært masse finvær i Oslo denne sommeren. Det har det IKKE, noe kornhøsten er et trist vitnesbyrd om. I åkrene står nemlig kornet og spirer på nytt, fordi det har blitt for vått til å høstes inn.

Vi har også funnet mange spesielle cacher, og de har jeg lyst til å vise fram her.

Knapstad-runden på Folkestien

Ettersom jeg har tatt alle cachene i nærområdet og helst liker å lete i skogen i stedet for i bebyggelsen, finner jeg av og til fram til tydelige cache-løyper der man er så å si garantert mange funn.

En slik løype var "Knapstad-runden" litt sør for Tomter på E18. Der kunne jeg se at det var lagt ut 12 cacher langs en rundløype, og de er alltid greie å ta med seg. Stort sett PET-rør og ikke noe leting i bergsprekker eller under gamle stubber - her hang alt i trærne.

Det er en del som er negative til disse PET-rørene. Jeg tror det er folk som synes at de er for enkle, som vil ha mer utfordringer. Da tenker jeg at det er ikke alle som klarer å klatre i trær eller fire seg ned i dype gjel, og for disse er PET-rørene flotte cacher å ta med seg. Jeg har selv latt være å krype nedi en liten hule av redsel for å skade meg, og jeg klatrer IKKE i trær. Ble litt provosert over navnet på en cache "Lett klatring i trær" - den hang 4 meter oppi ei furu med bare 3 greiner som startet i ca  2,5 meters høyde fra bakken. Med kunstige knær, en stadig dårligere hofte og 62 år på baken kjente jeg at dette var ikke cachen for meg. "Lett" er nok et relativt begrep, helt avhengig av ståsted. Jeg vet jo at de mest ihuga har kjøpt taustiger som de drar med seg rundt i skogen, slik at de kan komme til de mer høythengende cachene. De har også med seg en sprettert til å skyte disse taustigene av gårde opp i trærne - jeg er foreløpig ikke helt der. Det jeg HAR gjort, er å kjøpe meg to små duppeditter: En teleskopmagnet og en microcacheloggoppruller. (Det siste ordet der er min egen oppfinnelse, men det dekker funksjonen. Den som har prøvd å pirke fram en micrologg helt uten hjelpemidler, samt å rulle den pent sammen igjen, vil nikke gjenkjennende.) Magnetstangen er uunnværlig når cachene er magnetiske og er festet inni stolper, og den lille rulledingsen griper den lille loggrullen og snurrer den vakkert sammen uten å ødelegge den.

Veldig liten cache.

De som legger ut cachene er utrolig oppfinnsomme når det gjelder utformingen. Det kan være alt fra literstore plastbokser ned til micro-cacher som bare er som et fingerbøl, og som festes til bakgrunnen med en magnet. Jeg har brukt litt tid på å lete etter en del slike! Cachen på bildet til høyre er en slik micro (ca 2 cm lang og 1 cm diameter), og det skal både flaks og tålmodighet, samt gode orienteringsegenskaper til for å finne den i en skog med noen tusen trær... Litt spesialverktøy for å få ut loggen uten å mose den er også kjekt å ha.

Så er det de som huler ut stubber, kjuker og undersiden av falne trestammer, setter inn en magnet og fester cachen i hullet. Men den flotteste cachen jeg hittil har sett, er den i fuglehuset som det er bilde av i slideshowet under her. Den hang langt oppe i et tre, men inntil stammen var det festet en innretning a la flaggheising. Når man dro i tauet, kom cachen dalende ned. Etter å ha signert loggen, var det å hale den opp igjen og fortøye tauet.

Fordi jeg hadde så stor glede av disse refleksløypene, fant jeg ut at dette måtte deles med noen. Jeg valgte Anne Marie som frivillig, og hun lot seg villig lede ut i det ukjente. På forhånd hadde jeg pakket en liten sekk til hver av oss. I den lå det sitteunderlag, termos med varmt vann, kakaopulver, en Statoil-kopp, hodelykt, og noen telys.

Jeg hadde starten på løypa klar, og en stjerneklar februarkveld la vi i vei. Merkene var lette å følge, og vi var helt alene i skogen. Det gir en spesiell opplevelse å kjenne på at man er helt alene med trær, myr og dyr. Men vi hadde jo trøst i hverandre, og løypas slutt ble funnet etter en fin spasertur på gode skogsstier.

Så kom turens høydepunkt (nest etter å ha logget cachen). Vi gikk til et sted der jeg visste at det var utplassert bord og benker, og der dekket vi opp med varm drikke og blafrende telys. Stjernene glitret langt der oppe, og ikke en lyd var å høre utenom suset fra skogen selv. I taushet satt vi der som den rene Solan og Ludvig og betraktet det store universet, og kjente at dette var bare godt.

Men så ble det kaldt, og siden opplevelsen da var gjennomført i alle planlagte deler, pakket vi sammen og gikk tilbake til bilen, en naturopplevelse rikere.

Det var som å klemme seg gjennom en binders...

Ingebjørg var på nett igjen - om jeg ville være med og gå to løyper, en i Askim og en i Spydeberg? Jeg kjente at jeg ble litt svimmel; for det første er ikke dette sånn rett rundt hjørnet, og for det andre skulle vi vimse omkring i en helt ukjent skog natterstider? Men det var jo det som var Ingebjørgs tanke også, at alene gjør man ikke slikt, så det er godt å være to!

Vi møttes på en forblåst bussholdeplass ett eller annet sted der ute i Østfold, og så kjørte vi til startstedet for den første løypa. Den viste seg å være grei å gå, og vi fant slutten ganske greit, rent bortsett fra at vi gikk forbi den fordi vi gikk og pratet og kikket ned i bakken. Cachen hang oppe i et tre oppe på en åskam, festet i en mus med refleks"skinn", og for å få tak i cachen måtte vi heise musen opp slik at cachen kom ned fra treet. Etter signering var det omvendt prosedyre.

Så la vi turen til Spydeberg. Denne løypa hadde en advarsel på seg om at det var bratte, glatte skrenter, så man burde ikke gå alene. Denne advarselen viste seg å være svært betimelig, idet vi måtte fire oss ned en steil, islagt skrent som de rene fjellgorillaer. Men ned kom vi - og så var det ikke flere reflekser å se. Der sto vi, midt ute i en ukjent skog, omgitt av nedfalne trær på alle kanter. Men vent litt - var det ikke noe som glimtet der borte, nesten innunder en trestamme? Jo, sannelig var det ikke en liten refleks som blunket lurt til oss der nedenfra. Vi måtte åle oss gjennom trestammene, og jeg innrømmer at det var i overkant slitsomt, men vi kunne ikke snu! - cachen lokket jo der framme. Over i bedre terreng så vi plutselig et hus foran oss. Hodelyktene våre sendte forvirrede lysstråler i alle retninger, og plutselig hørte vi en mannsstemme like ovenfor oss: "Leter dere etter noe?" Vi forsikret ham om våre hederlige hensikter, og heldigvis var ikke vi de første han hadde observert i samme ærend, så stemningen fortsatte å være god. Som vi lette! Hintet sa: "Look out for the flowers", men hvor søren skulle vi finne blomster midt på vinteren i dyp snø, da??! Hurra!!! jeg så noe - dette måtte da være slutten, selv om blomsterbegrepet ble tøyd en del: En kokosnøtt hang på en gren. Ja, det kan du tro - det var selvfølgelig bare en fuglerestaurant som snille mennesker hadde åpnet for skogens små vingede skarer. Let videre - den må jo være her! Og så løftet vi blikket, og hva så vi? En flott dekorert fuglekasse, blomster malt på alle sider - cachen var funnet! Litt balansering ytterst på en skrent for å nå den, loggen ble fisket fram, signert og pakket godt inn igjen. Enda en vellykket refleksløype var gjennomført.

Etter en av mine turer på Vevelstad satt jeg i bilen og logget, da en dame stoppet utenfor og tydeligvis ville ha kontakt. Hun hadde vært ute i samme ærend, og vi kom i prat, utvekslet brukernavn, og ikke lenge etter kom det en melding fra henne: Om jeg hadde lyst til å være med henne og gå en refleksløype? Selvfølgelig hadde jeg det, og det skal jeg si ble litt av en opplevelse.

Ingebjørg Norby (ihnorby) hadde funnet fram til koordinatene der refleksløypa startet, ikke langt fra Sognsvann. På det tidspunktet ante ikke jeg hvordan dette skulle gjøres, så jeg hang bare på. For en opplevelse!!! Han som hadde laget løypa, hadde overgått seg selv med reflekser og oppfinnsomhet. Det var reflekser i fasong av ekorn, elg og rådyr. Plutselig kom vi til et sted der det var tvinnet røde refleksbånd nedover tynne trestammer - det var som å gå gjennom en lysende rød korridor. Like etter: En masse gule "gaupeøyne" stirret mot oss fra et buskas. Der var to og to reflekser klippet til form av øyne og satt sammen, slik at det så ut som det satt en flokk kattedyr der inne og holdt øye med oss. Men så - hva var det som hang i trærne? En masse små, strikkede nisser og troll med lysende refleksøyne hang og dinglet og viste vei. Og så kom slutten. Et grantre pyntet med store, fine julekuler, en boks pepperkaker festet inntil en stamme ved siden av et PET-rør der loggen lå, klar til signering.  Den løypa glemmer jeg aldri.

Veldig tradisjonell cache

Høsten 2016 kom jeg ut av skogen ved Myrvoll i Oppegård. Jeg hadde vært ute og tatt de siste postene i Skautraver'n. Der møtte jeg en dame med et par hunder, og vi ble stående og prate litt. Mitt ærend ble forklart, og så fortalte hun meg om GEOCACHING. For meg var dette et helt lukket univers - hadde vel for så vidt hørt ordet, men forbandt ingen ting med det. (Noe som er morsomt er at akkurat denne damen møte jeg igjen helt tilfeldig midt inne i skogen på Jeløya - begge på jakt etter cacher!)

Men her ble det tent en gnist. Turorientering uten papirkart og uten kompass, men med mobiltelefon og GPS! Dette hørtes forlokkende ut for en teknisk interessert dame som meg. Dermed gikk turen hjem ekstra fort den ettermiddagen, og innen kvelden var omme, hadde jeg registrert meg under brukernavnet "Mollik", og hadde stirret fascinert på alle de grønne prikkene på kartet - det var bokstavelig talt tusenvis av dem! Prikkene, forsto jeg fort, skulle ikke omtales som prikker, men som "cacher". At det ikke finnes et godt norsk ord for det håper jeg bare er et spørsmål om tid. Men siden dette er et globalt fenomen, forstår jeg jo også behovet for et internasjonalt navn.