Det ufattelige hadde skjedd – jeg som bare hadde vunnet kr. 48,00 i Lotto en gang på 1980-tallet, hadde vunnet Skautravern’s fjelltur for 2005. Det var ikke til å tro. Jeg ringte til Inger Lise og spurte om hun var interessert i en fjelltur, og der var det ingen nøling – svaret var ja!!

Venabu Fjellhotell er et ikke helt nytt hotell, men det ligger vakkert til og har en betjening som skulle vise seg å være litt mer enn gjennomsnittlig serviceinnstilt. Vi hadde begge fri fredag 1. juli, så vi startet fra Oslo med det mål for øyet at vi skulle greie å tyne inn en fottur allerede samme ettermiddag.

Ved innkjørselen til hotellet sto et digert skilt der de annonserte at de hadde rømmegrøt og internett, og det virket jo lovende. Rømmegrøt er ikke daglig kost for noen av oss, så det måtte vi bare ha. Da vi sjekket inn i resepsjonen fikk vi positivt svar – jo da, grøt skulle vi få.

Etter å ha installert oss på rommet trasket vi opp i spisesalen – den var tom. Men en hyggelig pike kom og spurte om det var vi som skulle ha grøt, og så varte det ikke lenge før hun hadde disket opp med grøt, kanel, sukker og rød saft – helt som det skal være. Deilig smakte det, og dermed hadde vi fått litt å gå på når vi skulle på vår første tur. Den var planlagt nøye hjemme på forhånd, for jeg skulle ikke gå for langt og vanskelig på det vonde benet mitt – en sprukken menisk blir sjelden bedre av fjellklatring.

Hundene ble selet opp og vi la i vei mot Mysetrin som lå på veien mot Myfallet. Setra lå der stille og vakker i sola, ikke et menneske var å se, men en gjeng kviger hygget seg på den store vollen. Etter en kort rast ved elva, der Ellis fikk tilfredsstilt sitt evige behov for å vasse, gikk vi videre. Inger Lise måtte teste det nye kameraet sitt underveis, og det ble noe pauser i det grønne for Petter, Ellis og Taffie. Men de er vant til at kameraet dras fram, og poserte tålmodig.

Etter hvert hørte vi duren fra fossen – og der var den. Ikke verdens bredeste, ikke verdens høyeste, ikke den med størst vannføring, men når man står ved foten av vannmasser som bare dundrer ned rundt en og den iskalde dampen legger seg på hele kroppen, da er det noe helt spesielt med opplevelsen. Den som alltid trenger det største, høyeste, vanskeligste – de får kanskje ikke helt med seg det fantastiske i det mer enkle og ukompliserte her i livet?

Vi ble der nede en stund – når vi først hadde kommet oss ned dit kunne vi da ikke bare galoppere opp igjen (ikke det at noen av oss hadde greid det heller – til det var stien altfor bratt!!). Men vi hadde tenkt å få med oss koldtbordet på kvelden, så etter en stund måtte vi løsrive oss og legge kursen hjemover.

Da vi kom tilbake til Mysetrin var det definitivt på tide med en rast, og motivasjonen for å slå seg ned var stor, siden vi hadde vært så forutseende å pakke en hel del hvitvin da vi dro fra Oslo. Utmerket turmat, mente vi, og dermed ble det et glass (det vil si en termoskopp for meg og et sjelløst plast tannglass for Inger Lise) vin der i seterveggen. Inger Lise oppdaget muligheten for å sende SMS til mer enn en person av gangen, og dermed var det gjort. Vi satt der og trykket som to hakkespetter, og snart hylte og pep det i alle mobiler ettersom folk svarte oss og fortalte hva de holdt på med akkurat da. Noen måtte også ta en samtale på direkten, og det var under en slik at det plutselig begynte å pøse ned. Sola skinte, regnet rant, vi løp som gale for å redde oss selv, telefonene og vinen, og snart skinte sola igjen. Dermed bar det videre tilbake mot hotellet.

Vi kom tilbake litt etter klokka 20, og da Inger Lise gikk opp for å hente nøkkelen, gikk det opp for henne at nok en gang var matsalen tom. Hva var det nå, da??!! Jo da, middagen varte bare til klokka 20, så det var vel litt lovlig sent å komme tuslende kvart over åtte og tro at dette skulle gå bra… Men tror du ikke de disket opp for oss. ”Det er jo gjestene vi lever av,” sa de, og vi sank beskjemmet sammen på stolene og gaflet i oss maten fortest mulig.

Hundene skulle ligge på rommet om natten, i de fine burene sine. Men vi innså fort at det ville bli for varmt, særlig for Ellis og Taffie, å ligge i et lukket bur, så vi tok sjansen på å la dem ligge løst ute på teppet. Jeg kjente nok at jeg hadde besøk av både den ene og den andre i løpet av natten, men stort sett fikk vi sengene våre for oss selv.

Lørdagen rant med fint vær, selv om det var noen skyer i horisonten. Denne dagen var det Nyseterkampen som var målet. Den er 1.110 m høy og det var det høyeste vi mente vi kunne greie i løpet av denne helgen. Vi smurte med oss gedigne matpakker både til oss selv og til hundene, vin ble tappet på en tom farrisflaske, og dermed var vi klare til å gå. Ja, vi hadde for så vidt med oss vanlig vann også. Vi kjørte inn til Holtesetra på bomvei og fant en fin plass å parkere der.

Turen startet så fint med flatt terreng, men vi skjønte jo at det kom til å bli brattere – litt vanskelig å komme seg opp på en fjelltopp hvis man ikke vil gå oppoverbakke…. Men at det skulle være så bratt hadde jeg ikke trodd. Det ble noen pauser underveis, for siden jeg ikke har vært frisk hele denne våren, er kondisen ikke helt det den pleier å være. Under en av disse pausene hørte vi breking, bjelleklang og skrål, og begynte å lure på om vi ble forfulgt av en flokk sauer som snart ville ta oss igjen og omslutte oss som en annen sildestim. Men ved nærmere øyesyn fikk vi se at det var fire mann som drev en flokk på ca 100 dyr innover flatene mot Svartfjell. Vi ble sittende og se på dem – det var et beroligende syn på en måte – det var noe så jordnært over det de gjorde. Dette har sauebønder alltid gjort, og selv om det nå sikkert er mange som kjører dyra ut i terrenget på lastebiler, hadde altså disse valgt å selv gå dyrene ut i fjellet.

Men det var på tide å gå videre, og sekkene skulle på igjen. Da skjedde det: Kameraet mitt fikk plutselig et helt eget liv, hoppet og spratt nedover fjellsiden mens fire par øyne fulgte dets ville ferd med vantro blikk. Det vil si mitt blikk var i hvert fall vantro, men Ellis og Taffie opplevde nok det hele som atskillig mer spennende. Ikke tale om at jeg skulle klatre ned der og hente apparatet – hva i all verden har man hunder for, om de ikke skal kunne gjøre litt nytte for seg?? Ellis prøvde seg først,- hun gjorde en god figur, men kom ikke helt i mål. Da ble Taffie sluppet, og hennes ville fart og ferd nedover fjellsiden var faktisk minst like stor som kameraets. Rett ned i lyngen, der hun rotet rundt i noen sekunder, for så å dukke triumferende opp med kameravesken i munnen. Oppover bar det, pen avlevering,- fine greier!!

Litt lenger oppe i fjellsiden hadde noen laget en slags steinvegg mellom to fjellsider, og mens vi sto der og glodde på den, kom regnet. Og ikke hvilket som helst regn – det var svære iskalde dråper. Vi fikk fart på beina, og nærmest løp opp til bandet mellom Nyseterkampen og Dynjefjellet. Ville blikk i alle retninger – der sto ei enslig gran i det fjerne. Vi spurtet dit og bakset oss vei inn mellom greinene for å skaffe oss litt ly for den iskalde vinden. Og det var faktisk ganske effektivt, for da vi lente oss bakover, satt vi nokså komfortabelt der som et par barkebiller. Da det var blitt tilstrekkelig tørt la vi veien opp mot toppen av Nyseterkampen. Utsikten derfra var storslagen. Det var en del regnbyger i horisonten som skygget for de helt store vyene, men det var da faktisk mulig å se Rondane den ene veien og Jotunheimen i det fjerne den andre. Kaldt var det imidlertid, så vi fant det best å legge turen ned mot flatene på baksiden av fjellet.

Nedover bar det, og snart var vi kommet inn i skogbeltet. Der hørte vi klangen av sauebjeller, og så fikk vi se flokken. Og som hos sauer flest var det ikke høy IQ som kjennetegnet det enkelte individ. En fem-seks stykker følte seg rimelig trygge; de sto et stykke borte fra stien, men ei tåpelig søye fikk det for seg at her kom det noen som hadde planer om å slakte både henne og vennene hennes på den mest perverse måte, så hun fikk med seg en hel gjeng og flakset hysterisk nedover – på stien rett foran oss. Lenger og lenger ned i dalen gikk det, og sauene foran. Hundene våre er jo relativt normale dyr, så de fikk ingen drapsambisjoner ved synet av de brede rumpene som forsvant foran oss. Men jeg så jo for meg en eller annen irritert sauebonde som ventet på oss der nede etter å ha tatt imot en gjeng halvgale sauer med tunga ut av munnen. Heldigvis klarte ulldottene å vende til høyre der vi skulle til venstre nede på flata, så vi slapp å ha dem foran oss helt tilbake til bilen.

Men der lå det ei vakker seter, med vakker blomstereng. Et perfekt sted for å spise og drikke litt. Som tenkt så gjort, og etterpå ble det tid til en god hvil i sola også. Kan man bedre ha det enn å ligge i grønt gras med en laftet seter foran seg, blomstereng rundt seg, og lyden av sauebjeller i skogkanten? Legg så til tre hyggelige hunder som ikke lager krøll men legger seg tett inntil deg, og livet er bortimot fullkomment.

Men alt har en ende, og etter hvert mente vi det var best å traske tilbake til bilen. Som sagt så gjort, og vel framme dit tok vi enda en liten siesta – det var enda tidlig på ettermiddagen. For øvrig besto mye av tiden ved bilen av å skrape sauemøkk fra sålene på fjellstøvlene – hvis det er noen som ikke vet hva sauer gjør mens de løper og peser som verst, kan vi gi førstehånds informasjon om det……

På hotellet hadde de et koldtbord som måtte tilfredsstille den mest kresne gane. Det var røket og gravet fisk og kjøtt, grøt, sild, lefse og flatbrød. Og da var det ingen vei utenom – det måtte bare bli øl og akevitt.

Siste dag. Dagens tur skulle gå til Dørglupen og Dørfallet. Men nå hadde kneet mitt fått nok – fire dager på Paris’ avenyer etterfulgt av tre dager i Rondanes steinete natur hadde gjort sitt, og nå var det kniver i kneskålen for hvert skritt. Men nå var turen planlagt, og jeg ville ikke la sjansen gå fra meg til å se dette underlige fenomenet, så jeg ville at vi skulle gå. Noen flere pauser enn ellers ble det nok, men jeg kan da i hvert fall si at jeg fullførte, om ikke med stil, så i hvert fall med livet i behold.

Veien gikk over Veslefjell som med sine beskjedne 1.029 meter ikke bød på for store utfordringer. Der oppe har noen bygget en varde av de flate steinhellene som er så typiske for fjellet her. Det er vel ikke akkurat skifer, men fjellet har i hvert fall struktur som skifer, med horisontal lagdeling. Varden er så symmetrisk som om den skulle vært murt, og hellene ligger sikkert like tett som steinene i pyramidene i Egypt – knapt en kniv kommer imellom! Men også der oppe blåste det friskt og vi kunne se Dørfallet i det fjerne, så vi valgte å fortsette.

Dørglupen er rett og slett en trang steinportal som er dannet ved at en stor canyon skjærer seg vei midt ute på fjellvidda, og på dette punktet er canyonen så smal at det danner en smal port langt der nede. Vi så det bare ovenfra, men det var et flott syn. Svalene fløy i maxfart der nede – de har nok reder på alle de steinhyllene som fjellet danner. Sola skinte, det var så vakkert, og den store revnen i terrenget appellerte til fantasien – hva har skjedd her for tusener, kanskje millioner av år siden?

Vi gikk hele tiden på den stien som etter hvert har dannet seg helt ute på canyonkanten, for å kunne se ned så ofte som mulig. Slike gjel virker både tiltrekkende og skremmende på en og samme tid. Vi kom til en av elvene som renner ned i slukten, og der var det så vakkert at vi ble der en stund slik at hundene kunne hygge seg litt i vannet. De lot seg som vanlig ikke be to ganger…

Siden vi ikke hadde fysikk til å klatre ned i kløften gikk vi bare inn dit hvor vi kunne se Dørfallet, og vi ble sittende og se på fossen en stund. Det er også et av disse naturfenomenene som fascinerer – blir det aldri tomt??!! Fosseduren ble imidlertid litt for mye for oss etter hvert, så vi gikk tilbake til elva og fant oss et sted der vi kunne innta lunsjen – uten vin denne dagen, siden Inger Lise skulle kjøre hjem og jeg var solidarisk med henne.

Tilbake mot Veslefjell var det mengder av fugl som plystret og sang i lyngen, og Petter holdt på å bli sprø av all den spennende lyden. Etter hvert holdt Inger Lise også på å bli sprø av at Petter flakset til alle kanter på en gang for å få med seg denne herligheten, og da fikk Petter lest seg en skikkelig lekse. Etter det hang ørene hans litt ekstra ned i ca 3 minutter, men så var han like glad og sprek igjen. Det er Petter, det!

 Veien tilbake til bilen gikk uten nevneverdige hendelser, og jeg var ganske glad da jeg så den der oppe i bakken – da var det ikke mye igjen å gå på der inne i den nokså mishandlede menisken min! Den andre gleden besto i å få av seg de glovarme støvlene og sokkene og kjenne gresset under føttene.

Bilturen tilbake til Oslo gikk greit. Snart lå fjellet bak oss og hverdagen foran oss. Men vi snakket om hvor fint det kunne ha vært å bare gå med teltet og sekken en langhelg uten å ligge på noe hotell i det hele tatt – så lenge man har en elv å vaske seg i og drikke vann i har man i grunnen det man trenger av komfort. Rondane er ikke vill og dramatisk, men det er en storslagenhet over naturen der som gjør at man føler en andektighet over hvor stor den er og hvor liten man selv er. Og i bunn og grunn tror jeg faktisk at vi mennesker kan ha godt av å føle oss litt små innimellom – vi behersker så å si alt på denne jord og til og med utenfor vår klode. Da kan det være sunt å vite at det er et sted der det ikke er vi som bestemmer, men naturen og de luner den til enhver tid måtte finne å kaste over oss. Det gir perspektiv og løfter oss slik at vi forstår hvor viktig den er for oss, denne jorda og denne naturen som ligger der i all sin velde og ønsker oss velkommen – på sine premisser!