SILJANS SURPRISING CONNECTION - SOLAN (28.09.2012 -->) (SE UCH Silenzios Bruce Lee - Siljans Christa Connection)

Det nyeste skuddet på stammen er min lenge planlagte papillon "Solan", som kommer fra Kennel Siljans/Connection i Enköping. Han skulle egentlig være en svart/hvit tispe ved navn Svea, men da jeg møtte ham i begynnelsen av desember 2012, innså jeg at dette var en herre jeg kunne tenke meg å ha i huset. navnet hans ga seg nærmest av seg selv - han ble en overraskende forbindelse for meg, og siden kennel Siljans samarbeider med den finske kennel Connections, måtte navnet bli "Siljans Surprising Connection".

Solan ble hentet med fly den 4. januar, og har hittil vist seg å takle alle prøvelser med fatning og optimisme. Han er tillitsfull, åpen og tilgjengelig, og har allerede møtt mange store hunder som han hilser med entusiasme. Planen for Solan er at han skal bli en skogskar og fjellvandrer, samtidig som jeg håper på at hans utseende skal egne seg for utstillingsringen. Blir det slik, er jeg storfornøyd - blir det ikke slik, er jeg likevel storfornøyd.

Jeg er streng på at Solan ikke skal få ligge i sengen min om natten! Vel – det han gjør er at han starter nede i fotenden, men så snart lyset slukkes, er han oppe ved hodet mitt, kryper raskt ned under dyna og forsvinner der nede i dypet, der han tilbringer hele natten. At han får nok oksygen der nede, er et mysterium…

Ellers har han nå blitt "min". Med det mener jeg at han de første ukene hos meg mest knyttet seg til Neala - han har jo levd sine første uke sammen med flere hunder enn mennesker - og jeg fikk dessuten ikke de viktige ukene fra 8 - 13 sammen med ham. Det har derfor vært litt å ta igjen. Jeg har jobbet hardt med klikker og belønning, samt fløyte i stedet for å rope på ham. Han har praktisert en viss avstand - kommer ikke, bare står og ser på meg, holder ca 1 meters avstand og viser generell liten tilknytning til meg. Men her om dagen var det som om det hele snudde. Plutselig! Da sto han med ett der og logret glad med halen ved synet av meg; han kom helt inn til meg, sto helt stille mens halsbåndet ble satt på, og når han nå hører fløyten, kommer han som et skudd. Når han ser meg nå, oppviser han en enorm glede og entusiasme,- det er nok belønningen for innsatsen med klikkeren, tenker jeg! I dag har vi til og med klippet klør - igjen med belønning og god tid - og med suksess!

Dette er for øvrig første gang jeg har hatt en hannvalp som ved 3,5 måneders alder står fjellstøtt med bakfoten høyt løftet når han er ute og tømmer tanken! En springer har ikke engang tenkt seg muligheten før han er 7-9 måneder gammel! Men jeg har en formening om at disse småhundene modnes tidligere enn de større….?

Han har også hatt en periode der maten ikke smakte ham. Joda, leverpostei kunne han gjerne ha spist hele dagen, men tørrfor – nei takk! Plutselig endret også det seg, og han spiser godt – om enn med mange innslag av lek. Når måltidet nærmer seg slutten er for-kulene suverene å kaste omkring i rommet for å jaktes på. Han kaster og bruker labben som en liten Maradona; så raser han ut og inn i kjøkkenet for så å kaste seg over maten og spise den. Det går helt rundt oppe i hodet på meg bare av å se på ham….

Det er også lenge siden jeg har hatt en valp som til de grader bruker sin nese. Jeg gleder meg veldig til snøen blir borte og han kan prøves på spor. Foreløpig består treningen i å finne for-kuler som jeg sprer utover et lite område, og motivasjonen hans er høy.

Neala lever en tilværelse som mest ligner Job’s i Bibelen – det er en evig prøvelse. Solan elsker henne, og hun kan anvendes som tyggeben, dra-leke, trampoline og klatrestativ. Siden valpen enda er inne i sin «nådetid» blir han ikke irettesatt av henne,- men etter hvert som han blir litt eldre håper jeg at hun vil begynne å sette ham på plass. Tidligere kunne hun gå opp og sette seg midt i trappen for å slippe unna, men det er nå et par uker siden Solan begynte å springe i trappen selv, så hennes fristed der er nå en saga blott. Akkurat nå sier Neala som hinduene: «Livet er lidelse.»

Der det tidligere var ro og ettertanke er det nå kaos og galopp,- og Solan bringer meg mye smil og latter! Hans NKK-registrering er også OK nå – venter papirene i posten hvilken dag som helst.

Det har vært den rene påskestemning de to siste dagene. Lørdag var grå og kald med en kraftig snøbyge, og så opprant både søndag og mandag med strålende blå himmel og flerfoldige varmegrader både i sola og i skyggen. I sola må det garantert ha vært minst 15 varme, for den stekte noe skikkelig. Oppe i den nye stua vår er det lyst og trivelig fra morgen til kveld. Det er fremdeles for tidlig å åpne de franske dørene og sitte innenfor og nyte sola - den går ned for langt i sør fremdeles. Men jeg ser jo hvor stor forskjell det er på når den forsvinner nede på bakkenivå sammelignet med oppe i 2. etasje - det skal bli fantastisk å kjenne sommerkveldens siste varme der oppe litt senere i år.

Vi har benyttet de siste to dagene til fine turer i Grønliåsen. Utstyrt med piggsko og staver kommer jeg meg utrolig godt fram - denne åsen er jo konstruert som åser flest - det går opp på den ene siden og ned på den andre. Men idet vi når åskammen er det flere fine steder man kan sitte i sola og la den steke en godværshungrig kropp.

Det var ikke så altfor mange å se ute i skogen,- det har vært vinterferie denne uka, og kanskje noen av skogstraverne har vært bortreist. Vi fikk nesten sitte helt i fred, men til gjengjeld fikk jeg den mannen som kom forbi og ble stående og prate, til å ta dette fine bildet av oss.

Solan er en utholdende liten fyr. Han har ingen problemer med å gå sine 4-5 kilometer, noe som jeg synes er oppsiktsvekkende for en valp som enda ikke har fylt 5 måneder. Kan ikke helt se for meg at en springer spaniel skulle kunne tas med på så lange turer i ung alder...

Babyen har blitt ungdom! Og det til gagns,- det har vært et år med mange hevede øyenbryn for mitt vedkommende. Da han var 3 måneder løftet han bakfoten og sto som en påla ved tømming av tanken - en springer begynner vel å vurdere dette rundt 8 måneders alder eller deromkring. Han oppdaget damer da han var rundt 5 måneder, og har siden vært fullstendig overbevist om egen sjarm. Han har en fantastisk sterk mentalitet, og takler all påvirkning forbløffende bra. Høye lyder, mystiske gjenstander, nye mennesker, store hunder, små hunder - alt er OK for Solan. Denne fyren har jeg faktisk lyst til å karakterteste når han blir gammel nok!

Han gikk sine første blodspor da han var 4 måneder, og gjorde det bra. Men så kom en hormonfase som faktisk var ganske sterk, og der han mistet konsentrasjonen i litt for stor grad, dvs han lot seg veldig lett forstyrre av alt mulig annet. Så vi har lagt det fra oss foreløpig, og kommer til å ta det opp igjen etter hvert.

Solan og jeg dro uten Neala til Dogs 4 All i dag - det er på tide jeg blir litt flinkere til å ta ham med ut uten at støttekontakten hans er med. Håpet var å gjennomføre en slags "flooding", en form for terapi der man utsettes for store mengder av den påvirkningen man sliter med. For Solan sitt vedkommende er jo det denne overdrevne lysten på kontakt med absolutt alle hunder han møter. Nå tenkte jeg at "du skal ha problemer med å hilse på flere hundre hunder, gutten min; nå blir du nok stum, tenker jeg!" Og teori og praksis stemte for en gangs skyld overens. Guttungen startet turen fra jernbanestasjonen med å kave seg fram på jakt etter nye bekjentskaper, men vel inne på messeområdet gikk det opp for ham at her hadde han nok tatt på seg en litt for stor oppgave. Ulastelig framtreden, høflig hilsing - helt til han kom til papillon-ringen, jeg løftet ham opp og han og fikk øye på "seg selv" x 25. Da rant det helt over for ham, gitt. "Straffen" besto i å bli plassert kontant på gulvet med beskjed om å dempe støynivået. Og det fungerte, det óg.

Siden jeg ikke har spesielt vanskelig for å snakke med folk jeg ikke kjenner, spurte jeg noen damer som satt der litt ut om ting jeg lurte på. Bl.a. lurer jeg jo på når ørefrynsene når sin storhetstid,- jeg trodde det var når de er ca 2 år, men fikk vite at de gjerne var på høyden i 3-årsalderen. OK, Solan - da er det bare å spare og vente! Damene var for øvrig nordfra Narvik-området, veldig hyggelige. Å snakke med en som så tydelig var på jomfrutur ved papillonringen var de helt klare for, og de gjorde hele opplevelsen positiv for meg. Opplysningen om at Solan sin far er Silenzio's Bruce Lee vakte begeistring, og da BIR viste seg å være en halvbror av Solan, kjente jeg også utstillingslysten vokse. At jeg hadde latt være å melde på fordi jeg tenkte guttungen var for avrøytet var tydeligvis en bommert. Det var lærdom i det møtet!

Neala tilbragte dagen hos gode naboene Evelyn og Arve, og lå i stua deres og snorksov da jeg kom for å hente henne. Gjensynsgleden da hun og Solan møttes igjen var nesten rørende, for jeg har jo i grunnen inntrykk av at hun oftest kan betakke seg for hans sprell. Men der ser man - blod var tykkere enn vann denne gangen også.

Vi har vært på bytur! Og for en liten, landsens gutt var ikke det noen hverdagslig opplevelse. Men nå måtte det til, for å isolere seg ute i forstaden blir for lite utfordrende for en som senere skal takle både fjell, fjord og kanskje til og med det store utland!

Så vi lot Neala være hjemme alene, og entret Ljabrutrikken med godt mot. Solan tok det som en mann, og slo seg fint til rette der på mitt fang. Ikke en lyd da andre passasjerer etter hvert strømmet inn, til tross for at han vanligvis er nøye med å varsle om alle potensielle inntrengere.Denne gangen syntes han tydeligvis ikke det passet seg å sitte og skråle som en liten unge.

Etter hvert valgte han å sette forlabbene på stanga foran setet vårt, og dermed hadde han full kontroll over alt som foregikk i vogna. Som med alle barn tok det imidertid ikke lang tid før han begynte å kjede seg, så da vi nærmet oss sentrum  ble det litt sutring å høre. På Stortorget gikk vi av, og da tok det ikke mange meter før han sto der så kjekk med bakfoten i været: "Morn, jeg heter Solan, og her er det JEG som markerer høyest!!" (Akkurat da, i hvert fall...).

Da vi hadde gått av på Stortorget la vi veien sørover i retning Akershus festning. Ikke før hadde vi entret asfalten, så kom det en brannbil for fulle sirener rett forbi oss. Og i de trange bygatene med høye hus skal jeg si at det høres.... Solan syntes det var ganske skummelt - i 10 sekunder, deretter var alt som før igjen. Tøff type!!
 
Det største problemet for en oversosial liten fyr er jo å ikke få lov til å hilse på alt og alle som kommer i hans vei, slik han (dessverre) har blitt litt for vant til hjemme. Men etter hvert roet det seg, med unntak av en ting: Byduene!!! I beskrivelser av papillon som man finner på nettet sies det klart at denne rasen har aldri hatt noen funksjon a la gjeter, vokter, jakt..... Men der tar de feil!!! For med så mye jaktlyst som det finnes i den lill skrotten til Solan burde de ha skrevet om hele standarden, spør du meg. Og i Oslo sentrum er det jo som kjent ikke noen spesiell mangel på duer, så det ble en ganske overopphetet situasjon for Solan. Som for eksempel her nede på Rådhusplassen,- idet jeg tok bildet kom det en due flyvende rett over hodet på ham, hvilket resulterte i et bilde av underkjeven hans (og som med all mulig tydelighet viser hans rosa skjønnhetsfeil...)!

Det var masse mennesker på Rådhusplassen i det fine været, og alt gikk helt utmerket. Inntil..... En puddel løp begeistret omkring mens eieren satt og iakttok det hele i full passivitet; dyret, som heldigvis var utpreget vennlig og sosialt, kom straks bort til oss og begynte å følge etter oss. Solan ble jo helt fra seg av glede - jeg ikke fullt så mye. Hva kommer det av at enkelte mennesker på død og liv skal ha hundene sine løse i enhver sammenheng? Joda, i skog og mark skulle det bare mangle, men på Rådhusplassen???  Jeg vil faktisk selv bestemme om hundene mine skal hilse på andre, mennesker eller dyr, men denne fyren mente tydeligvis ar han hadde rett til å bestemme over meg og mitt hundehold. En arroganse av pyramidale dimensjoner...

Vi vandret videre - nå i en puddelfri sone - og på Karl Johan kjente jeg et stigende behov for å feire vårens ankomst. Det måtte bare bli en is fra kiosken ved Stortinget. O lykke!!

Siste etappe gikk ned til Domkirken, der vi tok en tenkepause på en benk der bakken for halvannet år siden var dekket av lag på lag med blomster. Fra et nesten folketomt Stortorg førte så Ljabrutrikken oss trygt tilbake til bilen vår, og vi var skjønt enige om at det hadde vært en fin dag!

Kløven er foreløpig tom, men til neste år er han stor nok til å bære sin del av bagasjen.

Solan har en fantastisk pelskvalitet, der all skitt bare forsvinner av seg selv. Tatt i betraktning at han kaster seg ut i myrer og grøfter med dødsforakt er dette noe som gleder meg mer enn jeg kan si...

Mentalt sett er han meget sterk. Han har helt fra starten vært nødt til å forholde seg til at "livet utspiller seg på bakken, ikke på armen", og sammen med en medfødt sterk mentalitet har dette gjort ham til en hund som er helt uredd i møtet med nye situasjoner. Hans favorittur er til Hundehjørnet i Ski, der han definitivt er en av gutta, selv om han i de aller fleste tilfeller er den minste i flokken. Yndlingsjenta er en dansk svensk gårdshund, som bare får kjeft når hun innimellom bruker ham som trampoline.

Andre hunder utgjør bare en bonus i Solans lille liv. Han har stor tro på egen fortreffelighet, og hver eneste hund han hittil har møtt, har bare bekreftet dette ved å ta imot ham med åpne armer. Han har et vokabular som jeg ville trodd var egnet til å skape negative følelser hos de hunder han møter, siden det består av veldig mye knurring og tilsynelatende tøff holdning, men det er tydelig at de han møter straks forstår hans måte å kommunisere på.

Han har sine merkverdigheter. Det jeg opplever som aller merkeligst er en nesten daglig atferd der han kryper inn under dynen i min seng og har durabelige slåsskamper med seg selv - i hvert fall høres det slik ut for oss som står ved siden av. Da han forrige dag hadde tatt en feil sving og havnet inne i dynetrekket trodde jeg kanskje at det ville avstedkomme litt panikk, men langt ifra.

Hans evne til å leke med seg selv er også noe nytt for meg. Yndlingsleken, en tennisball påsydd en slags lodden hale, blir slengt veggimellom, opp og ned trappa, ut i hagen, dratt inn igjen og dengt i veggen så det smeller. Et kast med hodet, og vekk me'n!!

Når han så i tillegg til alt dette er en meget habil musejeger som praktiserer en slags "catch and release", er konklusjonen klar - dette er en flott, stor liten hund!