De første par årene jeg reiste til Høvringen bodde jeg på Høvringen Høgfjellshotell. Det første året hadde jeg bare Taffie, og hun og jeg hadde lange, fine turer - til Kvannslådalsåe, til Smuksjøseter, til Haukberget og til Peer Gynt-hytta. Å gå i fjellet alene, lytte til stillheten, drikke direkte av fjellets bekker og ligge og slappe av i varme solskråninger - det er helt fantastisk. For meg er det ikke et mål å gå så langt som mulig, men å ha det så fint som mulig. Turene ble gjerne fra 5 til 12 kilometer. Klokka er uvesentlig, og det eneste tidspunktet jeg har forholdt meg til, er når det serveres middag om kvelden.

I fjellet varierer været. Vi har frosset og hutret og forkortet ferien et par ganger, men vi har også hatt helt fantastiske dager der, og derfor forlenget andre ferier.

En av våre tradisjonelle turer er å gå inn til Kvannslådalsåe. Denne turen er ca 5 km hver vei og går i kulturlandskap sterkt formet av sauebeiting. Dermed er det de rene gressplener innimellom, der små fjellblomster stikker opp med skarpe gule, blå og hvite blomster.

En annen klassiker er turen til Haukberget. Det er ikke verdens høyeste; bare 1.198 m.o.h., men siden dette er det eneste fjellet på det stedet får man en utrolig følelse av luft og høyde der oppe på toppen. Enkelte år går det kvigeflokker rindt foten av fjellet, noe som er en ganske stor utfordring i seg selv og enda mer når man går med hund. Kuer hater hunder! Det er bratt å gå rett opp, men det finnes også en slakere rute fra en annen side. Ettersom årene har gått, har den slakere ruten blitt mer og mer populær hos meg. Det er en fantastisk utsikt innover i Rondane fra denne toppen. På veien ned går vi alltid forbi "Kongssteinen", der bygdas folk samlet seg på kong Haakon VII's fødselsdag under hele krigen. Etter krigen fortsatte tradisjonen, og det er nå festet en bronseplate til steinen, der historien fortelles. I samme område ligger det også en enorm kvarts-stein som ligger og lyser som en diger isklump ute på flatene under Haukberget.

Jeg har av og til gått innover mot Storsteinsåe. Første gang bommet jeg totalt på stien, og havnet i vierkjerr av verste sort. Tro meg: Shorts i knehøyt vierkjerrr er verdens mest effektive peeling! Til slutt rant blodet, men jeg fant da fram til stien, og kjerret tok slutt.

Å dra bort til Høvringen Handel er ikke lange turen, men det er en klassiker i seg selv. Gamle dagers krambod er et greit bilde å ha i hodet når man tenker på denne butikken, for der har de fleecejakker, fjellbukser, neglelakk og selbustrikk. Og påskepynt.

Siste dags tur er ofte å ta bussen inn til Smuksjøseter og gå tilbake ut til Høvringen. Turen er på 6,7 km og går langs Høvringsåe - en fin og lettgått tur. 

Ned fra Høvringen - bilveien er spennende, med stort fall og mengder av hårnålssvinger. Det er alltid spennende både oppover og nedover - vil bilen overopphetes og koke - vil bremsene holde - klarer jeg å gire riktig... Men det går bra hver gang.

En spontan mail til Høvringen Haukliseter Fjellhotell var oppmuntrende - det faste rommet mitt var ledig fra neste dag, og neste ettermiddag var vi installert på rom 102. Det fine med dette rommet er at jeg kan lempe bagasjen rett inn i/ut gjennom vinduet. Jeg har fått en del litt mistenksomme blikk fra forbipasserende, som nok har vært inne på tanken om at dette var en gjest som var i ferd med å stikke av fra regningen.

Første ettermiddag gikk vi halvveis til Haukberget, men himmelen ble mørkere og mørkere av svarte, truende skyer, og solen fikk det der spesielle skinnet som den får når strålene speiles i mørke grått.

Solan og Mattis gikk entusiastisk foran, festet til beltet mitt, mens Neala fikk gå sammen med meg i bånd. Hun virket noe daff, men hun har aldri likt varme, så jeg skjente på henne og ba henne ta seg sammen, store jenta! Det var mye vann i alle bekker, og det var godt for oss alle å hente iskald leskedrikk direkte fra de kjølige kilder. Hele turen ble logget til 8,8 km. Været var bra, selv om det var mørkt i horisonten denne dagen også, og vi satte oss etter hvert ned, spiste matpakken og tok det generelt med ro. Lille Mattis, som jo bare var litt over 6 måneder gammel, fant seg et lunt fang å rulle seg sammen i for en liten lur.

På kvelden, mens vi spiste middag, braket det løs, og himmelens sluser åpnet seg mens det lynte og tordnet rett over taket. Da var det godt å være inne!

Neste dag: Haukberget. Jeg hadde et spesielt ærend denne dagen. Det er 4 år siden Taffie forlot meg, men jeg har helt glemt å ta med meg asken hennes når jeg har reist opp i fjellet. Nå skulle det ordnes med askespredning fra Haukbergets vindfulle topp!

Turen opp ble etter hvert til en mengde små etapper med noen minutters hvile innimellom for å få igjen pusten. Varmt var det også; Neala gikk bak meg og peste som vanlig. Men vi klarte det, alle fire, og til sist sto vi der oppe, med vakkert utsyn innover i Rondane,- som vanlig. Ingen endringer der.

Vi skulle spise og slappe av - men først skulle denne asken spres, da. Esken ( overraskende tung..) ble åpnet, jeg laget et lite hull i plastposen inni - og dermed føyk hele Taffie i alle retninger samtidig. Klærne mine, ansiktet mitt, håret, hendene - det var aske over alt. Mesteparten dro heldigvis utover i Rondanes natur, men det knaste likevel litt mellom tennene. Når jeg slo hendene mot bukselårene sto støvføyka langt av gårde... For en høytidsstund!

Det finnes ikke vann der oppe, og siden jeg nå skulle spise, var det ønskelig med litt mindre aske på fingrene. Vel - det var bare å skjenke litt te i koppen og la den avkjøle seg litt, så hadde jeg skyllevannet klart. Sola stekte der oppe, og for å hjelpe Neala litt gikk vi derfor et stykke ned mot Høvringen og fant en mosefylt helling med litt skygge for de med pels. Der lå vi i over en time; alle fire med lukkede øyne og rolig puls. Det var bare klokka som nærmet seg 17 som gjorde at vi måtte avslutte, for middagen klokka 19 kunne jeg ikke gå glipp av. Vi gikk via Kongesteinen og kvartssteinene ned til veien.

Mandagen kom med gråvær, og jeg kjente at jeg ikke var så motivert for videre turgåing. Dessuten hadde Solan begynt å glippe med øynene og gni seg med labben; et sikkert tegn på at han hadde fått noe irritasjon på øyet. Trekk fra aircondition-anlegget i bilen, kanskje. Så jeg valgte å avslutte dette besøket og kjøre hjem.

Samme kveld la jeg inn en bestilling til veterinærene på Ekeberg Dyreklinikk - Det var tydelig at Neala ikke var frisk, for hun hadde vendt seg bort fra 3 påfølgende måltider. Vi fikk time der på tirsdag.... men det er en annen historie.

Etter at Taffie forlot oss i oktober 2010 ble Neala enebarn. Dette varte helt til 2012 da Solan gjorde sitt inntog rett etter nyttår.

I 2013 var han stor nok til å være med på fjellferie, og dette året hadde vi fantastisk vær. Det eneste minuset var at det var lemenår, så vi kunne ikke drikke av noen av elvene og bekkene vi passerte - der lå det små lemenlik strødd over alt.

Vi skulle egentlig ha kjørt fra Trondheim, ned til Atlanterhavsveien og videre ned til Sogn. Men da vi hadde hatt et miserabelt vær i Trondheim  i fire dager foreslo Frank at jeg skulle ringe til Høvringen og spørre hvordan forholdene var der. Og vi fikk et fantastisk vær med varme dager. Solan viste seg å være en skikkelig fjellkar, som uten problemer gikk sine 8-12 km pr dag. Han er riktignok liten, men båndtvangen måtte overholdes, så han fikk en fin liten Puppia-sele som fungerte helt utmerket.

Denne gangen gikk vi en ny tur. Først inn til Smuksjøseter, deretter innover i Kjondalen, på baksiden av Solsidevassberget. Jeg valgte å ikke gå helt inn til Peer Gynt-hytta, men å gå tvers over Solsidevassberget. Vi skulle tross alt gå helt hjem igjen også, og turen innover ville ha betydd 5 ekstra kilometer, noe jeg kjente var over min dagsgrense. Men for en flott tur!

Det er noen hendelser som setter seg fast slik at man etterpå for alltid kan fortelle nøyaktig hvor man var da det skjedde. Den slik hendelse er massakren på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Da var jeg på Spidsbergseter Hotell, på en kald og regnfylt dag.

Jeg, Taffie og Neala kom hjem etter en tur i fjellet, og kom inn i et stille hotell, der mange gjester satt i TV-stuen. På skjermen så jeg noe som jeg først antok var på Gaza-stripen - det hadde tydeligvis vært en selvmordsbombe, for alt var støvete og grått. Så gikk det opp for meg at det var i Oslo. Snart kom meldingene om at det var skjedd noe på Utøya, og at 8 personer var drept.

Utover dagen steg tallet, og det var en stille stemning av gru i hele hotellet. Ved frokosten neste dag var det helt stille i spisesalen; ingen snakket, ingen lo. Den lørdagen skulle det være bryllup på hotellet, og jeg husker at jeg syntes det ble så feil å flagge og feire på en slik dag. Men når jeg etterpå tenker på det, vil jeg tro at dette bryllupet ble like preget av det forferdelige som hadde skjedd, som vi andre var. Dette brudeparet vil nok resten av sitt liv sammen alltid komme til å feire bryllupsdagen med dette i tanken.

Det var for øvrig under dette fjelloppholdet at jeg opplevde å møte et hollandsk par i fjellet utstyrt med joggesko og paraply. Jeg opplevde et hotellrom som ikke ble rengjort hele perioden jeg var der. Jeg opplevde en hotelleier som sto i resepsjonen og målte opp matpapiret jeg skulle få til matpakken jeg skulle smøre for dagen, og som ikke ville gi meg mer enn 60 cm. Jeg opplevde en rød løper (etter bryllupet) som ble tatt inn og lagt i hotellkorridoren, til tross for at det hadde styrtregnet på den og vannet sprutet opp når man tråkket på det. Jeg anbefaler dessverre ikke dette hotellet spesielt varmt...

I 2008 byttet jeg hotell, fordi jeg egenlig ikke syntes vi ble behandlet spesielt hyggelig på Høgfjellshotellet. Ingen ønsket velkommen, ingen takket for besøket, og ganske sure miner i resepsjonen ga ingen god-følelse. Jeg hadde fått anbefalt Rondane Haukligrend, og den anbefalingen sender jeg gjerne videre. Der blir man tatt imot som en gammel venn, og det er alltid tid til en trivelig prat etter hjemkomst etter dagens tur.

Nå var det to jenter med på lasset - Taffie og Neala. Flinke og hyggelige turkamerater begge to. Men de hadde en sterk rangordning, der Taffie aldri tillot Neala å gå foran i løypa. Siden Neala aldri har vært spesielt opprørsk av seg, fungerte dette bra.

Jeg har av og till tillatt meg selv å ha en alene-dag i fjellet. Da har hundene ligget på hotellet, og jeg har bare ruslet omkring litt uten mål og mening. Disse dagene er det fint å fotografere, for når hundene er med, er det ikke spesielt morsomt for dem å gå-stoppe-gå-stoppe hver gang jeg har sett noe som er verd å fotografere.

Et trivelig minne fra en slik dag i juli 2008 var å bli invitert innenfor skigarden til to karer som satt der og hygget seg med iskald øl og selvskutt/selvlaget elgpølse. Jeg har ikke møtt dem verken før eller siden, men det var en hyggelig time med gode smaksopplevelser.