Elephant Whispers - Elefantens hvisken - hva kunne nå det være for noe? I Elephant Whisper har man tatt vare på noen av de elefantene som hvert år ellers ville skytes på grunn av at bestanden har blitt for stor for det området de lever i. Elefanter trenger store områder å bevege seg i, store flokker får mange unger, elefanter forplanter seg gjennom mange år, de blir svært gamle - og alt dette bidrar til at elefantflokkene kan bli for store. Det blir da foretatt en rettet avskyting, dvs det tas ut hele flokker eller familiegrupper på en gang. Uttak av enkeltindivider i en familiegruppe har i noen tilfeller ført til at de gjenværende elefantene i sin leting etter det døde familiemedlemmet har oppsøkt landsbyer og opptrådt aggressivt ovenfor mennesker. Policyen er derfor å ta ut en hel famliegruppe slik at det ikke blir noen "sørgende" igjen. Dette høres tøft ut - en av guidene våre i Kruger fortalte at dette var den desidert verste oppgaven han hadde som viltvokter. 

Organisasjonen "Elephants for Africa Forever (EFAF) har reddet noen av disse elefantene, og i Elephant Whispers har de noen av dem. Disse elefantene er temmet og trenet, og lever som ambassadører for sin art ovenfor de mange besøkende som hvert år kommer til Hazyview for å se dem. Problemet de nå står ovenfor er at de ikke får lov av myndighetene til å ta inn nye elefanter år de har plass til det; om en gammel elefant f.eks. dør. Dette er fordi dyrevernorganisasjoner i Sør-Afrika har fått gjennomslag for at dette er dyrplageri og derfor må forbys. Elephant Whispers sitt utgangspunkt er at det må være bedre å leve et liv med trening og oppgaver enn å bli avlivet, men slik står altså saken i dag.

Min Afrika-venninne Linda og jeg bestemte oss fort - vi ville ride på den aller største av elefantene - Tembo. Sammenlignet med de andre var han en Gulliver i Lilliput, for noe så digert hadde jeg aldri kunnet forestille meg. For å komme opp på ham måtte vi opp på en høy plattform, og da vi vel satt på ryggen hans og klamret oss fast i et tykt rep mens bena stakk mer eller mindre rett ut til hver side (stilig!!), hadde jeg ikke tanke for annet enn å holde fast for alt det var verd - vi satt over 4 meter over bakken!! Jeg har en følelse av at Linda bare nøt det hele...

All transport foregikk i minibusser med plass til ca 10 personer. De var bitte små, og selv jeg, som ikke er så stor, måtte sitte med bena litt sidelengs for å få plass. Vår sjåfør var en munter ung mann som alltid hadde en god replikk på lager. Og i vår buss satt ikke latteren langt inne - foruten meg var vi en fast gjeng med dansker som hadde det alldeles fantastisk morsomt sammen. Det var også en del svensker med i reisefølget, men de hadde okkupert en buss helt for seg selv - og vi savnet dem ikke! Guidene så vi nesten ikke noe til,- de kjørte alltid sammen med de svenske, av en eller annen grunn.

En av de første dagene ble vi tatt med til et supermarked for å kjøpe drikkevarer og litt mat som vi kunne ha med i bussen dersom vi ble sultne i løpet av en lang dag. Stor var min overraskelse da jeg oppdaget at vi sto utenfor et Sparkjøp! Selv i Sør-Afrika er de altså. Guiden ga oss 40 minutter til å handle, og Linda og jeg gasset inn for å se hvordan det så ut i et afrikansk Sparkjøp. 38 minutter senere kom vi ut - til en stor, åpen plass kjemisk fri for minibusser. De hadde rett og slett dratt av gårde uten oss. Siden det var en del bussholdeplasser der, tenkte jeg at det sikkert gikk an å finne en buss som gikk til Pestana, men nei, det var det ikke. Taxi? Nei, ikke det heller.

Vi gikk inn i butikken igjen. Like innenfor sto det en stor, kraftig kvinne som jeg tror kun hadde til oppgave å stå der og hilse på kundene. Hun henviste oss lenger inn i butikken, til en disk der det satt en ung mann ved navn Robert. Han var nok en form for servicemedarbeider, og da vi forklarte vårt problem, ble han straks forvandlet til en slags Sherlock Holmes, South African style. Ingen av oss hadde jo telefonnummeret til Pestana Lodge, men han kom snart på at han hadde hatt en kjæreste som hadde arbeidet der. Han ringte henne og fikk faktisk telefonnummeret. En telefon til Pestana ga ingen resultater - de mente de ikke hadde hørt om verken Linda eller meg... Men vår nye venn Robert ga ikke opp, han ringte en gang til, og da kom han litt lenger. Bussen med de andre var kommet tilbake, men de hadde da etter hvert oppdaget at noen manglet, og var nå på vei tilbake for å hente oss.

Vi gikk utenfor for å sikre oss at vi i hvert fall ble funnet denne gangen. Bæreposene våre satte vi på bakken foran oss, men DET skulle vi ikke ha gjort. Da kom det en eldre mann bort til oss - hans oppgave var å samle inn handlevognene - og ba oss sette posene våre opp i en vogn. Om det var av omtanke for oss eller om det var fordi våre poser var et forstyrrende element på hans ryddige, rene fortau, vet jeg ikke.

Etter hvert dukket bussen opp med en av guidene. Hun unnskyldte seg så meget, og det framgikk at før de hadde dratt fra butikken hadde hun spurt: "Er alle her?" - hvorpå "alle" hadde svart "JAA!!" De som ikke var der, dvs Linda og jeg - hadde selvsagt ikke gitt lyd fra oss, og dermed ble vi heller ikke savnet. Der og da syntes jeg det var en ganske interessant opplevelse, men i ettertid tenker jeg at dette faktisk kunne ha gått nokså galt. Heldigvis møtte vi bare hjelpsomhet fra de som jobbet i Sparkjøp, men på et mindre profesjonelt sted... hvem vet. Et stort spørsmål er for øvrig - hvordan i all verden kunne de unngå å merke at de ikke hadde med seg de passasjerene som utvilsomt sto for det meste av underholdningen ombord i bussen??? Hmmmm... med mindre de tok episoden som en velkommen pause..... nei, det vil jeg ikke tenke på!

Målet for turen denne dagen var Drakensbergene, og deretter Blyde River canyon og Burke's Potholes. Vi startet tidlig om morgenen i lett regnvær og lavt skydekke. Etter hvert som vi kjørte oppover i fjellet ble skyene tykkere og tykkere,- ja, det var bent frem tåke så tykk som grøt. Det vi skulle ha sett der er en steinformasjon som kalles "De tre rondavellene", og der er det  (i klarvær) en fantastisk utsikt over Blyde River canyon og Blyderivierpoort Dam. Oppe på toppen parkerte bussene, og vi skulle få 20 minutter til å se oss om pluss handle litt fra de lokale selgerne som hadde bodene sine der oppe.

Siden sikten på dette tidspunktet ikke oversteg 20 meter så jeg ingen grunn til å vandre ut i tåkehavet, så jeg gikk langs bodene for å se om noe falt i smak. Jeg endte opp med en duk som hver sommer etterpå har hatt sin faste plass på spisebordet på terrassen. Der ligger den og minner meg om panoramautsikten i Drakensbergene...

Det var tid for lunsj, og vi kjørte til byen Sabie der vi fikk god mat og de nå så velkjente 20 minuttene til shopping. Det var bare å halse av gårde inn i nærmeste butikk, og der kjøpte jeg en gjenstand til fra Sør-Afrika,- en stor, fin giraff skåret i tre. Den ble nøye pakket inn, klar for transport over hele det afrikanske kontinent og deretter det europeiske. Den kom slik velberget hjem til Norge, og står i dag og pynter flott opp i min nye sommerstue. - At guidene, da de så tåkehavet, ikke kjørte oss direkte til denne byen slik at vi kunne ha fått mer tid til shopping, er meg en gåte. Det virket ikke som om guidene hadde noen særlig tanke for fleksibilitet - det sto i planen at vi skulle på panoramatur, og da gjorde vi det, utsikt eller ingen utsikt!

Neste etappe ble tilbakelagt først med bil, deretter med båt på Blyde River. Det er to elver som møtes - Blyde og Trauer - dette er navnene deres på Afrikaans, og betyr "den glade elven" (Blyde) og "den triste elven"(Trauer). Vi så opp i fjellsidene der dyprøde og oransje farger vekslet - sandstenen var full av mineraler. Denne canyonen er Afrikas nest største, og regnes som et av kontinentets største naturfenomener. Og det sier jo litt, - Afrika er ikke akkurat et lite og unnselig kontinent.

Etter båtturen kjørte vi videre mot Burke's Luck Potholes. Det er et naturfenomen der vann fra elvene Blyde og Treuer møtes, og den sterke strømmen har gjennom tusenvis av år malt og bearbeidet fjellgrunnen, inntil det har dannet seg mengder av store og små jettegryter over alt. Det var bygget broer over canyonen, og dette stedet var virkelig vakkert. Der fikk vi hele 30 minutter til å se oss om....

På den ene siden hadde turen vart altfor kort tid. Å se et så stort land på 8 dager er nesten meningsløst. På den andre siden var jeg virkelig sliten, og så fram til å komme meg hjem. Årsaken til det var faktisk mest av alt at så store deler av reisen hadde foregått i høyt tempo, mil etter mil langs Sør-Afrikanske landeveier. Jeg skulle gjerne likt å vite hvor mange mil vi egentlig tilbakela i løpet av denne reisen - de var ikke få!!

Vi fikk ingen muligheter til å komme i kontakt med andre afrikanere enn de vi møtte på hotellet og i salgsbodene vi ble kjørt til. Langs veien så jeg mange fine fotomotiver - blant annet hus som hos oss ville ha kvalifisert til riving for lenge siden, men som her stolt forkynte at her lå det en "Beauty salon" eller "Computer college". Så interessant det skulle ha vært å få møte noen av disse hverdagsmenneskene som solgte sin frukt langs hovedveien...

Så fint det skulle ha vært å få tilbringe litt mer tid ved hver severdighet, ikke bare 20-30 minutter slik det nå var. Det er jo forståelig at man må kjøre - alt kan ikke ligge rett utenfor stuedøra - men kanskje turoperatøren skulle ha senket ambisjonsnivået litt og heller vist oss 2-3 ting pr dag i stedet for 4? Slik ville vi ha kunnet oppleve naturen og menneskene på en helt annen, avslappet måte.

Jeg er glad jeg tok reisen, men samtidig sitter jeg igjen med en følelse av at det jeg har opplevd, er å bli transportert gjennom Sør-Afrika i stor hastighet mens jeg har kikket ut gjennom et bilvindu. Mer enn gjerne skulle jeg ha reist tilbake, men da med et annet, mer avslappet opplegg.