Med hundene mine har jeg helt fra 1986 drevet med brukshundarbeid, lydighet og hva som ellers måtte ha interessert meg underveis. De to schäferhundene Tell og Jolin var brukshunder og lydighetshunder. Det var mens jeg hadde Jolin at jeg begynte å trene blodspor. Da jeg fikk den engelske springer spanielen Ellis viste det seg at hun var et supertalent i sporet; en hund som rolig gikk til sporslutt hver eneste gang.

Jolin ble etter hvert borte, og etter et års tid kom enda en spaniel i huset. Det var Taffie, en skikkelig kvikkas som også elsket å jobbe sammen med meg. Hennes jaktlyst gjorde riktignok at hun av og til valgte et ferskere spor enn det vi hadde fått tildelt på prøve, men det var lett å tilgi Taffie, - hun hadde så mange fine egenskaper. Blant annet ble hun verdens beste adoptivmor da Neala kom i huset. Det sier noe at Neala sultet seg i nesten tre uker etter at vår lille Taffie døde... Nå har jeg i tillegg til Neala papillonene Solan og Mattis.

Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg har valgt to så forskjellige raser som springer spaniel og papillon. Svaret  er at jeg nå ønsket meg en mindre hund, men samtidig en hund som kan trenes og som tåler å delta i et aktivt liv. Papillonen er mye hund i et lite format, den er kjapp og intelligent, utholdende i skogen, samtidig som den har et svært hendig format.