Jeg kjente at jeg var klar for nye kreative utfordringer. Og nå står den her, min splitter nye Pfaff Performance 5.2 symaskin. Årets julegaver er snart klare, og skulle jeg trenge en kjapp presang utenom, skal det også la seg gjøre. Jeg har meldt meg inn i et par FB-grupper for å få inspirasjon, "Vi som syr, men ikke klær", "Vi som syr vesker", "Vi som er sygale" - eller var det "...som har syglede"??

Hvorom allting er - dette er morsomt!! Med en bestemor som var skredder er det fint å oppleve at det er en smule arvelig belastning ute og går. Fra henne har jeg arvet flere esker med knapper og en mengde sytråd, og alt er like anvendelig nå, mange år etter hennes død. Jeg tilbragte store deler av min barndom oppe på hennes sybord med å sorterte både knapper og tråd, om og om igjen. Knappene ble noen ganger sortert etter farge, og andre ganger etter størrelse. Det var nok ofte en overraskelse for mormor å åpne knappe-eskene og finne noe helt annet enn det hun hadde forutsett - da hadde sorteringsfantomet vært der og laget helt nye kategorier.

Den store, ufarlige fluesoppen!

...og denne gangen er det bare 3 måneder igjen til jul. Denne sommeren har hagen min stått i fokus, og det er nesten ikke grenser for hvor mye man kan stappe inn blant busk og kratt.

FLUESOPPER! Man tager en blomsterpotte og et fat i terracotta, skaffer seg noen spraybokser med maling og en med lakk, og plutselig har man en kjempesopp i hagen. Neste sommer skal den få noen småsøsken...

STØPTE SEMENTBLADER! Den som har en hosta eller to, trenger bare å løpe og kjøpe en pose sement, en stor bøtte og en mikser som settes i drillen. Korrekt blanding av vann og sement gir fin mørtel, og etter en ukes tid i luftig tørke kan man pakke fram fine små blader som kan befolkes med små mennesker.

GLASSBLOMSTER! På loppemarkeder rundt omkring bugner det av glassfat og små skåler som folk ikke lenger vil ha. Da er det bare å forsyne seg grådig, og ved hjelp av silikon for utendørs bruk, samt en gjengestang fra Montér er det gjort. De litt kjedelige får et par strøk med maling på baksiden, litt lakk over, og dekorasjonen er ferdig.

...Og jeg har allerede begynt å lage juledekorasjoner. Noe skal på juletreet, annet skal monteres på julekort.

Denne teknikken kalles "quilling". Den har sin opprinnelse fra franske og italienske klostre under renessansen. Da satt munker og nonner der (ikke sammen!!!) og laget disse papir"krøllene", gjerne av de forgylte sidene av gamle bøker, og monterte dem på religiøse bøker og gjenstander. Forbildet for mønstrene deres var gjerne det de hadde sett av smijernsarbeider i porter og gjerder.

På 1800-tallet spredte denne kunstformen seg utover i Europa, og damer fra den høyere sosietet tok den opp - dette var en av de få aktivitetene de kunne hengi seg til, som ikke var ansett for å være for utmattende for dem, fysisk og psykisk.

Hva trenger man? Papir, selvfølgelig. En quillingpenn med splittet ende, der papirstrimmelen holdes fast mens man ruller den opp. Noen nåler, litt lim, kanskje en pinsett. Så er det bare fantasien som setter grenser for moroa!

Disse krusene (og noen flere) har jeg kjøpt hos Panduro i Ski. Da er de påtegnet med svarte, tynne streker. Så må jeg selv male dem og brenne dem. Ingen krus blir like, fordi jeg velger alltid noen andre farger enn på forrige krus.

Krusene har termofunksjon, så de holder lenge på varmen. I tillegg har de fine, grønne lokk som man kan drikke gjennom.

Og nå har jeg dem ikke lenger - de ble gaver til damene som kom i hageselskapet mitt i mars 2018!

Ja, det var vel ikke akkurat vann i Sareptas krukke, men den ble i hvert fall aldri tom! Det blir heller ikke denne kreasjonen min; der renner "vannet" år etter år.

Dette er en sink-kanne fra Plantasjen. Vannet består av en mengde krystaller som er tredd på fiskesnører og montert gjennom vannsprederen. Når da det hele henges opp i et tre, på en stolpe eller annet, glitrer solen i krystallene.

Det er mange som har stoppet opp og kikket på denne - jeg vet til og med at noen har sneket seg helt inn i hagen for å ta den nærmere i øyesyn, der den har hengt over blomstrende stauder foran huset. Det er alltid morsomt å lage noe som interesserer andre. Nå har jeg kjøpt en knallgrønn kanne som skal utstyres på samme måte og pryde hagen på baksiden av huset.

Som et resultat av at jeg har laget ganske mye med Rocaille-perler, sitter jeg med et lager jeg ikke vet hva jeg skal finne på med. Da kommer ideen - dette må kunne brukes i hagesammenheng!

Og sammen med Camilla hos Panduro i Ski kom jeg fram til de riktige materialene. Tynn streng og tykk streng, metallstoppere, noen "krystaller".

Siden jeg er så heldig å ha en rørlegger som nabo var det heller ikke vanskelig å få tak i tynne kopper-rør. Nå troner den første ferdige "perlefontenen" der ute, mens den venter på at blomster og blader skal vokse opp omkring den og bli et dekorativt element i hagekassen.  Og dersom solen skulle finne på å titte fram, vil det glitre vakkert i alle fargene i glassperlene.

Sulten på noe godt? Da er tørkede epleskiver tingen. Det tar jo litt tid å lage dem, men resultatet er verd å vente på.

Man tager noen epler samt en epleskreller (med mindre man er en kløpper til å skrelle for hånd - en epleskreller er dessuten mye morsommere å bruke!).

Kjernehuset fjernes, og eplene skjæres i syltynne skiver med en god mandolin. Obs! Dette er ikke et redskap for barnehender!!! Det er heller ikke redskapet man bruker mens man hører på radio, ser på TV eller er en generelt uoppmerksom person. Her kan både negler og fingertupper forsvinne i en rasende fart.

De tynne (forhåpentligvis blodløse) skivene legges på bakepapir på bakeplaten og strøs med et tynt lag kanel. Det er ikke nødvendig å tilsette sukker.

Så inn i ovnen,- ca 1,5 timer på 100 grader med ovnsdøren på gløtt for å slippe ut all fuktigheten. Jeg har varmluftsovn og brukte luften under tørkingen. Resultatet er knasende gode, sunne epleskiver. Noen sier at disse tørkede skivene inneholder mengder av konsentrert sukker. Det er sikkert sant, men det bryr jeg meg ikke noe om.