I dag gikk turen sørover til Hobøl. Her ligger det 50 cacher som kalles "Mystery-cacher". Det betyr at cachene ikke ligger der markeringen på kartet er, men at man må løse en oppgave knyttet til hver markering, og så får man fram koordinatene til den fysiske cachen. Det har tatt en evighet å løse alle oppgavene og deretter legge inn alle koordinatene i GPS'en!

At jeg bare kunne parkere på to steder i hele området fordi alle andre veier var private gjorde ikke saken enklere, men jeg kunne se at det i hvert fall var mulig å gå til en del av cachene fra den ene parkeringen. Jeg la i vei (med det som skulle vise seg å være litt for stor tro på egen innsatsevne) i medvind, motvind, sidevind og sirkelvind - det var iskaldt! Siden dette er ute på landet driver ikke lokalbefolkningen og går tur i skogen; de arbeider på gårdene sine og klarer seg med det. Vi hadde derfor skogen for oss selv. Etter hva jeg vet er dette ulveland, men det bryr vi oss ikke så mye om. Da var det mye skumlere å høre på all knakingen og alle smellene i trærne som vinden herjet i. Står de, faller de, er det folk eller er det flokker med elg som kommer trampende. Jeg har aldri hørt så mye leven i en skog før.

Gamle orienteringskunster med GPS våknet snart til live, så etter å ha lett litt etter den første cachen gikk resten som smurt. Nr 2 ble en utfordring ettersom den hang på en gren ca 4 meter over bakken. Jeg tenkte nok jeg skulle få den ned, men jeg måtte jo være helt sikker på at jeg ville klare å få den opp igjen også. Tvilte litt, gikk videre, ombestemte meg og snudde, og takket være en laaang gren som jeg fant på bakken klarte jeg å hekte ned cachen og å få hengt den opp igjen. Neste cache var av den gøyale typen som passet veldig bra i slike landlige omgivelser - en skikkelig rosa grisepurke. Snart møtte vi på en annen utfordring: piggtråd! Den lå på bakken både her og der og ventet som en slange i gresset på et intetanende offer. Denne gangen var offeret heldigvis ikke hundene, men beina mine. Jeg skal ikke si at jeg gjorde det riktige, men i hvert fall dro jeg den opp og surret den rundt et tre. Da tråkker ingen på den, verken dyr eller mennesker. Bruk av piggtråd har vært forbudt her i landet i nesten 50 år, men i stedet for å fjerne disse fæle innhegningene har mange bønder bare valgt å fjerne gjerdestolpene og la piggtråden ligge igjen i utmarka. Det er ikke første gang jeg opplever dette i landlige strøk!

Den brede stien endte i en gigantisk, heldigvis upløyd åker, så jeg tok ut peiling og trasket i vei. Hundene syntes dette var helt fantastisk, for der ute var det rikelig med rådyrlort som tydeligvis var en kulinarisk nytelse. Jeg kunne styre min begeistring. Cachene trillet inn, men det var rett og slett så surt og kaldt at jeg etter nr 7 snudde og gikk tilbake. Da hadde jeg nådd målet mitt, som var å finne cache nr 1.900. Det ble en kjekk liten blå boks som hang i et grantre. Det ville ha vært naturlig å fortsette videre framover og dermed logget enda flere cacher, men det ville ha ført meg ned til bilveien ganske langt unna der jeg hadde parkert. Det fristet ikke å gå et par kilometer med tre hunder på en vei uten fortau, så jeg laget heller en retur litt annerledes enn utmarsjen for variasjonens skyld. Vel tilbake ved bilen var det ikke bare hundene som var glade for å komme inn i varmen! 

Strava-registreringen av turen ser mest av alt ut som en litt slaskete BH, men det er alltid moro å se beviset for at man har vært ute og brukt kroppen. På veien hjem passerte jeg noen ordinære cacher som ble logget, slik at summen for dagen ble 18 nye funn og 2 stk DNF (ikke funnet). Kollapset foran TV'en da vi kom hjem, våknet i totalt mørke og med et helt ukjent program på skjermen. Fin tur, massevis av frisk luft som vi helt sikkert bare har godt av.