Ellis, Taffie og Martin er levert hos sine respektive vertskap - det føles rart å være uten dyrene, med bare meg selv å tenke på. Mamma har kommet ned fra Trondheim, og vi reiser nå opp til hotellet på Gardermoen, der vi skal tilbringe natten. Flyet går nemlig kl. 07.45 i morgen tidlig, og pga sikkerhetskontrollen må vi være der 90 minutter tidligere. Da er det betryggende å vite at man bare har 10 minutters reise til flyplassen.... Bilen min skal stå her på hotellet mens vi er borte,- det koster bare 200 kroner for en uke.

Obelisken fra Luxor. Opprinnelig ga visekongen av Egypt to slike til Paris, men president Mitterrand ga den andre tilbake til Egypt på 1990-tallet

Opp 05.00 (grøss....), frokost, buss til OSL der innsjekkingen gikk raskt unna. I taxfree avdelingen la jeg igjen kr. 300 i et fåfengt håp om at en lett skinnende leppestift skal trekke fra 10 år. - Flyet går 07.45, så det er vel ikke lenge før vi blir kalt ut. Vi skal fly business klasse, hvilket antakelig betyr at vi får 2 tørre kjeks i stedet for 1...

Senere...

Vi ankom Paris ca. 10.00, og det tok ca 1 time å kjøre til hotellet. Bussen kjørte oss en rundtur i byen for at vi skulle få se noen av de viktigste landemerkene. vi har sett både høyre og venstre bredd, pluss alle de kjente motehusene, der vi garantert aldri kommer til å få råd til å kjøpe så mye som et lommetørkle... Paris-boerne er ute og lufter hundene sine; det er kuperte ører og haler over alt.

De slapp oss ut av bussen på Place de la Concorde. Denne plassen er 212 x 359 meter, og dermed like stor som 10 fotballbaner. Der står den 23 meter høye obelisken, opperinnelig fra Luxor, som ble gitt i gave fra visekongen av Egypt til kong Louis Philippe som regjerte fra 1830-1848. Den var opprinnelig laget til ære for Ramses II for ca 3.500 år siden, er dekket av hieroglyfer og har en forgylt topp - antar vel at det gullet ikke er 3.500 år gammelt, men noe mer nært vår egen tid. - På Place de la Concorde var det for øvrig like før turen tok slutt for mitt vedkommende. Midt ute i et fotgjengerfelt fikk jeg en skikkelig skyllebøtte fra en sjåfør som tydeligvis mente at å krysse gaten akkurat der og da var en personlig fornærmelse mot ham selv. Hele plassen var for øvrig rammet inn av franske gjerder, så enten skulle noe skje der, eller så hadde det vært en eller annen begivenhet som krevde kontroll av massene...

L'eglise de la Madeleine, sett nedover Rue Royale fra Place de la Concorde, mellom Hôtel de Crillon og Marineministeriet.

Place de la Concorde grenser til Tuilerie-hagene,men jeg hadde ikke mye tid, og det ble bare en rask tur innom.

Fra plassen kan man også se L'eglise de la Madeleine; en bygning med neo-klassisk arkitektur som et gresk tempel, bygget til ære for Napoleons armé. Etter Napoleons fall bestemte Louis XVIII at dette skulle bli en kirke, hvilket den fremdeles er, til tross for at det i 1837 ble foreslått at den skulle gjøres om til togstasjon. Først i 1842 ble den vigslet som kirkebygning.

Champs Elysées går også ut herfra, med Triumfbuen i den andre enden, men for å ta bilde av den måttte jeg ha gått midt ut i gaten, noe som etter m,itt første møte med franske sjåfører ikke fristet til gjentakelse... Vi gikk derfor inn i bussen igjen, og ble trygt kjørt opp til den store buen, der den ukjente soldat ligger gravlagt og det brenner en evig ild. Triumfbuen ligger midt i en rundkjøring med ikke mindre enn 12 umerkede filer, og i Frankrike er vikepliktreglene i rundkjøringer helt omvendt av hva vi er vant med i Norge. Her er det jo slik at den som vil inn i rundkjøringen har vikeplikt for de som allerede er der inne. I Frankrike har de som allerede er inne, vikeplikt for de som vil inn. Det vil i praksis si at det er enkelt å komme seg inn, men plent umulig å komme seg ut igjen...

Vi befant oss nå på Seinens høyre bredd. "På høyre bredd bruker man penger; på venstre bredd bruker man hodet", sier et pasisisk ordtak. Vi bje kjørt opp på Trocadero og satt av der, med halvannen time til å bruke for oss selv. Flere sperringer gjorde at vi måtte gå rundt hele Palais de Chaillot, men da vi først var framme, var det virkelig verd marsjen. Der sto Eiffeltårnet!!!

Det var en utrolig merkelig følelse å plutselig ha det der, rett foran seg, det tårnet jeg hele mitt liv har sett på bilder og film. Det var enormt!! To heiser, en rød og en gul, kunne vi se. Og svære bokstaver som proklamerte at Paris MÅTTE bli OL-by i 2012. Mellom Chaillot og tårnet var det et langt grøntområde med mange fontener, der mange badet i varmen (det var 29 grader klokka 20 den dagen...). Det pågikk en skateboard-konkurranse, med høy musikk, brølende høyttalere og en masse hvite markedstelt.

Klokka var nå 17.30, og vi ble igjen hentet av bussen. Veien gikk til en kabaret som het "La Belle Epoque" - den var vel ikke helt på høyde med Moulin Rouge, men de gjorde da så godt de kunne, antar jeg. Det var en gjeng med puppedamer, en som gjorde triks med et rep, en som spilte trekkspill pluss en dame som ledet det hele med nokså høylytt sang. En gammel dame i vårt følge, komplett med høreapparat, så ut som hun skulle svime av ved synet av alle de nakne brystene. Jaja - vi er vel ikke spesielt tilvent slike syn her på våre breddegrader...

I løpet av denne bussturen fikk jeg fotografert dørene til YSL, Hermés, Dolce & Gabbana, Café de la Paix pluss L'Opéra. Operaen er bygget av Napoleon III, som fikk laget en sideinngang slik at han kunne ri rett inn på hesten sin... Mye bladgull og glitter.

Det er nesten ikke til å tro at vi var i Oslo i dag morges, så mye som vi har opplevd og sett denne dagen! Hotellet vi bor på heter Hôtel de deux Parx, og er ikke helt luksusklasse. Badet ser ut til å være en slags modul som er limt fast i veggen på et rom der det aldri før har vært bad. Dusj-slangen er delt i to og lever sitt eget liv. Vannet er svært klorholding. Vi kjøper, og drikker, masse vann i varmen...

Vi dro fra hotellet klokken 09.00 og var tilbake kl. 20.00. Gradestokken viste 35, ikke et vindpust, glohet luft sto helt stille.

I Champagne skulle vi besøke en vinbonde som, i likhet med de fleste andre, laget sin egen champagne. På veien dit passerte vi flere landsbyer, men så ikke ett eneste menneske. Det var som å besøke en visningsleilighet - fullt møblert, men ingen bor der. Alternativt kunne det minne om skipet Marie Celeste - det seilte omkring uten mannskap.

I landsbyen Chantilly-sur-Mere sto pave Urban II høyt oppe på en sokkel og pekte mot Jerusalem mens han stirret ut over de titusener av vinstokker som omkranset byen. Bomønsteret der er helt motsatt av hva vi er vant til hjemme, der hver bondegård ligger ensom som en øy midt i et hav av kornåkre. I Frankrike bor alle bøndene inne i landsbyen, og så reiser de ut til markene sine utenfr landsbyen hver dag for å arbeide.

Druer er følsomme greier. De vil helst ha det litt vondt, med lite vann og lite varme - da blir vinen best. Her er et ca 30 cm dypt jordlag ovenpå et tykt lag av kalkjord, og i dette jordsmonnet kan vinstokkene trenge røttene sine 30 meter ned - helt utrolig. 1 vinstokk gir 1 flaske champagne, og det produseres ca. 250.000 flasker pr år i Frankrike. De bruker både den grønne og den blå druen, for fargen ligger i skallet, og det brukes ikke. Om våren planter de en masse roser i utkanten av vinmarkene. Så setter de seg ned og venter på at det skal komme insekter og skadedyr på rosene, og så spøryter de vinmarkene mot akkurat de skadedyrene. Smart! Deretter klippes og friseres vinstokkene til en viss høyde. Dette skjer med hjelp av spesielle klippemaskiner med veldig høye hjul som liksom "skrever" over rekken med vinstokker og klipper dem alle like høye. Og så, når de begynner å lure på om det snart er på tide å høste inn druene, sender de bud på en mann som tester og smaker og holder på. Plutselig en dag sier han: "Plukk!", og da skal druene høstes - fr hånd! Det kommer flere hundre tusen arbeidere som plukker og jobber i 14 dager. Deretter kommer pressing, lagring, gjæring, enda mer lagring - og så er vinen ferdig. Det er tillatt å presse 2.550 liter ut av 1 tonn druer. De første 50 liter slås rett ut - bare søl og rusk. Av de neste 2.000 liter lages det champagne, og av de siste 500 liter lager de en musserende vin til eget bruk.

Hos vinbonden Lallement fikk vi først en deilig lunsj, og deretter en omvisning i vinkjelleren hans. Siden jeg ikke drikker noe særlig var dette nokså bortkastet på meg, men det var mange som smattet og smakte og slett ikke spyttet ut, slik man skal...

Så kjørte vi videre til Reims, byen der Jeanna d'Arc kronet Karl III etter at hun hadde fordrevet engelskmennene som oppkuperte Frankrike. Etter mye om og men fikk hun sin egen hær, kriget med stort hell, og kom etter hvert til Reims. Men kvinner skulle ikke krige i datidens Frankrike; hun mistet mer og mer makt, ble stadig mer upopulær, helt til Paven fant det for godt å stille henne for retten. Jeanne mente at hun hadde fått sitt kall fra Gud, men under tortur trakk hun dette tilbake, og ble frikjent. Etter hva historien forteller fikk hun da et nytt oppdrag fra Gud om å vedstå seg sitt kall, og dermed ble hun dømt til å brennes. Hun hadde hele tiden kledd seg som en mann, men før brenningen ba hun om å få en kjole. Ifølge historikerne døde hun denne grusomme døden uten å ytre en lyd... Hele rettergangen ble nedtegnet av en engelskmann, og regnes for å være korrekt gjengitt. Da hun døde så verdig, skrev han: "Nå er det ute med oss, for i dag har vi drept en helgen."

Katedralen i Reims er stor, men nokså fæl å se på utvendig, for den er nokså forfallen. Steinen har smuldret opp slik at skulpturene er mer eller mindre ugjenkjennelige, og kirken er utrolig skitten. Det er den også innvendig. I døren sto det to tiggere; en mann og en kvinne. Det er slik at tiggere må søke kommunen om lov til å tigge, og så får de seg tildelt plass i kirkedøren etter tur. De var pent kledd, mannen hadde på seg en brun dress og kvinnen en sommerkjole.

Etter å ha vært i kirken skilte mamma og jeg lag, og jeg gikk inn i byen mens hun hvilte seg ved kirken. Jeg kjøpte en skjorte pluss noen gaver, og klarte til og med å bestille en is med mango og skogsbær uten å få utdelt noe helt annet - ikke til å tro.

Versailles - Solkongens storslagne, flotte, enorme slott. Bare med sin størrelse slår det meg nesten med vantro, og når man vet at dette har én mann latt bygge for sin egen del, blir det enda verre. Og historien til dette slottet er ganske utrolig. Versailles er en liten by et stykke utenfor Paris, og på det meste bodde det hele 10.000 mennesker inne på slottsområdet. Hvorfor? Jo, alle bønder som skulle inn til Paris med varene sine måtte betale skatt til de lokale føydalherrene på veien inn til byen. Slik skaffet de adelige seg store inntekter. Kong Ludvig likte dette ganse dårlig. Han forbød føydalherrene å kreve inn denne skattet - og overtok innkrevingen selv! Dermed mistet adelen inntektene sine, og ble mer eller mindre tvunget til å flytte inn hos kongen i Versailles, mens han fortsatte å kreve inn toll og skatter for å skaffe midler til sitt eget liv i ufattelig luksus.

I Versailles finnes det ingen toaletter. Dvs det finnes nå slik at turistenes nød blir ivaretatt, men på Solkongens tid var det ingen. Kongen gjorde sitt fornødne på en potte i alles påsyn, damene hadde smågutter som krøp inn under krinolinene med potter, mens da øvrige gjorde sitt i slottets kroker og kriker. Stanken må ha vært helt ubeskrivelig, og det er vel kanskje en av årsakene til at Frankrike er parfymens store hjemland... Det var slik at flere av gulvene etter hvert måtte byttes ut, fordi de simpelthen råtnet opp av all fuktigheten og møkka som lå og tæret på plankene...

Absolutt alt Solkongen foretok seg ble skrevet ned, og slik vet vi også at han bare badet to ganger i sitt liv. For å skjule lukten parfymerte og pudret alle seg, og pudderet inneholdt bly, hvilket medførte at hele gjengen sakte, men sikkert ble blyforgiftet. Arrene de fikk i huden skjulte de med mer pudder og strategisk plasserte skjlnnhetsflekker. Det sies og Ludgiv XIV at han hadde så dårlige tenner at de ble trukket ut, alle som en. En hjørnetann ble så betent at det ble en åpning fra munnen og opp i nesa på ham, slik at når han spiste, hendte det at maten kom ut den veien. Stilfullt.....

Hva brukte så kongen dette enorme slottet til? Var han noen gang i alle rommene? I de fleste soverommene var det hemmelige dører, slik at han diskret kunne sende vekk elskerinnene sine. Alt ble gjort med publikum til stede - han spiste, sov, laget barn, gikk på do. Dronningen fødte sine barn med en drøss mennesker i rommet.

Adelen lekte hyrder og hyrdinner i hagen i Versailles mens folket utenfor sultet i hjel. Det gikk som som historien forteller oss - folket gjorde till slutt opprør mot adelen og deres livsstil, og tusener av adelige ble henrettet, inkludert Solkongen og hans Marie Antoinette. Det hersker litt tvil om hvorvidt tronarvingen, Dauphinen, ble henrettet. Det påstås også at det til tider fløt så mye blod og griseri over Place de la Concorde, der guilliotinen sto, at hestene nektet å gå der.

Samtidig som Versailles er et monument over en tøylesløs tidsepoke og en tid med de grusomste henrettelser, er det også praktfullt. De ter ingen tvil om at det må ha vært de aller beste håndverkere som arbeidet der, og de vevde tapetene og silkedraperiene er ganske enkelt utrolig vakre. Speilsalen var dessverre under restaurering, så den fikk vi bare sett en liten del av. Takmaleriene var nydelige, med engler og lyseblå skyer i fleng. Vakre parkettgulv og krystall lysekroner - originalene forsvant jo under revolusjonen, så det vi ser i dag er vel kopier som er laget i ettertid under restaureringen av slottet.

Hageanlegget er en historie for seg. Nå var ingen av fontenene virksomme, men blomsterbedene var flotte. Ikke et ugress å se. "Kjøkkenhagen", Orangeriet, var så stor og så symmetrisk at den måtte være laget med linjal - men slik var jo forsåvidt hele anlegget. Det er så digert at vi ikke rakk å komme oss ned for å se på de to Trianon-palasser og heller ikke dronningens lille landsby - kanskje neste gang?

Etter Versailles dro vi tilbake til Paris og Eiffeltårnet. Der var det lang kø, og ved inngangen var det en maskin som dusjet alle køståerne med en fin vanndamp - de ville vel unngå at folk svimte av i den intense varmen, tenker jeg. Vi tok heisen opp til 2. nivå, men derfra opp til 3. nivå var det ikke mindre enn en halv time å vente på heisen, så det sto vi over. Men utsikten var likevel flott, og vi så landemerker som Palais de Challot, bydelen La Défense, og Sacre Coeur.

Middagen ble inntatt i en restaurant på Champs Elysées der absolutt alt interiør (unntatt stoler og bord) var laget av bestikk. Dørhåndtak, lampetter, lysekroner... bestikk.

Deretter tok vi en times båttur på Seinen. Da fikk vi sett Eiffeltårnet, Notre Dame, Justispalasset og broene. Langs elven bodde noen under disse broene, mens andre bodde på husbåter. Hjemturen den ettermiddagen gikk gjennom den tunnelen som heter "Pont Alma", men som i ettertid har blitt kalt "Pont Diana", etter at prinsesse Diana mistet livet der nede.

Siste dag i Paris ble tilbragt i Sacre Coeur og på Montmartre. Trappene opp dit var drepende i heten, og mamma valgte å ta funicularen som gikk ved siden av. Sacre Coeur er en utrolig vakker kirke der den kneiser oppe på høyden med sim kritthvite stein og vakre mosaikker. Der inne var det ikke tillatt å fotografere, og en vaktmann som ikke kan beskrives på annen måte enn ubehagelig nærmest kastet seg over de som våget å ha kameraet sitt synlig. Etterpå ruslet vi rundt oppe på Montmartre en liten stund før vi igjen måtte gå ned fra høyden for å møte bussen.

Reisen til Paris var over, og hjemreisen ble litt av en utholdenhetsprøve. Bagasjebåndene fungerte ikke, ingen ga noen som helst informasjon, bak skrankene satt det flere funksjonærer som bare pratet med hverandre, og det var minimalt med plasser å sette seg ned. Avgangshallen var en slags telt som knallet og slo i vinden.