I løpet av de siste 5 årene har jeg hatt 4 sykler. Det startet med en helt nydelig sykkel av titan; den veide litt over 8 kg og var en utrolig bra sykkel. Med ett stort minus: Den hadde stang! Og siden jeg aldri i hele mitt liv har hatt teknikken inne med å slenge beinet over setet, ble dette ganske raskt en erklært fiasko. Jeg syklet til jobb med den, bar den lekende lett opp til 3. etg, og syklet nokså problemfritt hjem også, lange oppoverbakker til tross. Men hver eneste gang jeg skulle av eller på, måtte jeg sikte meg inn på en stein eller en høy fortauskant for å manøvrere meg av, og det ikke bare s å merkverdig ut - det føltes rett og slett ikke helt greit.

Dermed ble min første el-sykkel kjøpt. Den måtte jeg til Moss for å få tak i, for jeg skulle ha en helt spesiell sykkel med lavt innsteg. O lykke! For en vidunderlig følelse det var å suse av gårde på den svarte, blanke, fine sykkelen min!

Utstyr må man ha, og jeg kom over en butikk/nettbutikk som het www.sykkelpikene.no  Der hadde de alt hva hjertet kunne begjøre av utstyr som skilte seg radikalt ut fra det som fantes i ordinære butikker. Så jeg kjøpte Yakkay hjelm med tre forskjellige trekk, enkle og doble sykkelvesker, sykkelbur til Solan, - det var ikke måte på.

Etter et års tid kjente jeg at jeg trengte noe sterkere. Det var mange og lange motbakker på vei til og fra kontoret, og jeg ville ha mer fart og kraft ut av doningen.

Dermed ble den blanke svarte solgt, og den litt mindre, hvite kom inn i heimen. Nå ble det fart i sakene, og ikke måtte jeg lade batteriet mens jeg var på kontoret heller.

Det ble både jobbturer, fritidsturer og handleturer med denne sykkelen, en Smart Motion fra Oslo Elsykkel. Jeg lå foran i løypa med kondomkledde ungdommer bak meg oppover bakken fra Skullerud, og kom meg nokså uanstrengt fram i verden. Det var helt til det kom en forespørsel fra noen damer i gata, også de med el-sykkel: Om vi ikke skulle danne en FB-gruppe - "Damer på hjul"? Joda jeg satte i gang, jeg, og det ble 1,5 fellesturer på oss. Disse turene er omtalt på en egen side som heter "Damer på hjul".

Men da innså jeg at jeg hadde for SMÅ hjul! De andre hadde 28'' hjul, mens mine var bare 26''. Det blir som at en chihuahua må løpe ved siden av en schäferhund - det blir mange flere steg for småen enn for den store. Jeg klarte ikke bakkene like godt som de andre (også fordi jeg er desidert den som er i dårligst form, da), og jeg rullet ikke så fort som de andre - jeg måtte sykle i nedoverbakkene også.

Inn på banen kom sykkel nr. 4. Det er en Kalkhoff B10 2017-modell med store hjul og sterk motor fra Bosch. Formen min har ikke bedret seg nevneverdig, men nå kan jeg i hvert fall ikke skylde på sykkelen lenger! Den er knall rød som en Ferrari, og hadde det ikke vært for at jeg nok er bygget mer som en Subaru, hadde dette vært en gaselle av en ekvipasje.

Ubrukelig sykkel med stang...

Jeg ble aldri helt komfortabel med den nye sykkelen.  Den veide riktignok bare 9 kg, men hvorfor i all verden er det blitt slik at også damesykler skal ha en stang??? Jeg klarte aldri å lære meg å stige på sykkelen slik gutta gjør - hvordan i all verden skulle jeg klare å slenge beinet over den stanga, da? Beslutningen ble tatt - selg sykkelen, skaff en annen, og bli elektrifisert!

Og hos G-Max i Moss fant jeg min nye, store, svarte sykkel og det var kjærlighet ved aller første blikk. Med et kraftig batteri montert under bagasjebæreren ble enhver sykkeltur en glede, og jeg oppdaget at å sykle til kontoret var en helt overkommelig tur på 1,2 mil hver vei. Å cruise langs Østensjøvannet i skinnende sol var bare helt herlig. I oppoverbakken mot Dal på veien hjem opplevde jeg det utrolige - en fyr i 30-årene hengte seg på for å få litt skikkelig trening. Jeg holdt på å stryke med da vi nådde toppen, for jeg var jo ikke den som skulle gi opp. Men jammen kom vi ikke levende opp begge to, og det var helt knall følelse.

Det ble slutt med å kjøre bil til butikken - nå var det sykkel som gjaldt. Den følelsen når motoren koplet seg inn og tråkkingen min gjorde at farten økte til 25-30km/t - helt ubeskrivelig.

Intensjonen min var å sykle i vinter også, men etter å ha hørt et radioprogram der de forklarte hvor pinlig nøye man må være med å gjøre ren sykkelen for skitt og salt etter hvert eneste tur - da falt den planen stendød til jorden, og ble der.

Nå går det mot vår, og i går måtte jeg bare lade batteriet. At jeg da våknet til miserabel sludd og snø var en nedtur, men nå går det i hvert fall i riktig retning! Som jeg gleder meg til å sette meg på sykkelsetet igjen!

Min første ordentlige sykkel var en rød DBS med hvitt sete, hvite håndtak og vevet nett rundt bakhjulet. Da jeg vokste fra den, fikk jeg en av disse syklene med små hjul; en modell som nå faktisk har kommet tilbake.

Dette indikerer altså at jeg i min ungdom tilbrakte atskillig tid på sykkelsetet. Til skolen, til sommerjobben, til butikken. Men så flyttet jeg til Oslo, og avstanden ble for store og trafikken for farlig til at det lenger var attraktivt å sykle. Men våren 2013 endret alt dette seg.

Bjørndal er i seg selv ikke noe spesielt fint sted å sykle tur, siden man bare sykler nedoverbakker ut av dalen, med påfølgende oppoverbakker når man skal hjem. Så kom jeg over nettstedet til Sykkelpikene, og det forandret hele min tilværelse hva transport angikk. For hvorfor kjøre bil til butikken, når man kan sykle?? Nye, blomstrede sykkelvesker ble kjøpt inn, skarpt fulgt av en nesten vulgært stor ringeklokke som sier dinggg-donggg og som ingen gående reagerer på fordi den ikke høres ut slik som sykkelklokker flest.

Dette ble tilført et setetrekk i samme mønster som veskene, og som rosinen i pølsen kjøpte jeg meg en Yakkay II sykkelhjelm med tilhørende hattetrekk. Dette ble pyntet opp med en nål fra garnbutikken Nøstet Mitt på Lambertseter.

Det som imidlertid gjorde alt dette helt fullkomment var at min gode venninne Anne Marie viste seg å være like glad i å sykle som jeg selv. Dermed var det et faktum - vi skulle begynne å dra på tur sammen. Jeg hadde gått en lang tur sørover fra Bjørndal på fine skogsveier, og dette ble også valget for sykkelturene våre. Turen er ikke mindre enn 12 km lang, så det tok meg lang tid å gå den. Men på sykkel suser vi av gårde, og fordi vi synes at mat er minst like viktig som mosjon har vi alltid med oss noe spennende i sekken.

På den første turen overrasket vi nok hverandre gjensidig like mye, for uten at den andre visste det, hadde Anne Marie tatt med fiskesuppe og reker, mens jeg hadde en termos full av rosévin. For en suksess!!! På det som foreløpig har vært vår siste tur hadde jeg laget en liten omelett til hver av oss, som vi fortærte i nesten stummende mørke like ved Myrervann. Jeg hadde også tatt med noen telys som ble strategisk plassert rundt omkring oss på bakken. Det eneste som irriterte oss noe grenseløst var at vi tidligere på turen hadde møtt flere både gående og syklende, men nå, da vi satt der omsluttet av hygge, matlukt og lysskinn kom det ikke et eneste menneske forbi og så hvor fint vi hadde det. Løsningen på dette en annen gang er sannsynligvis å legge turen til et tidspunkt da det fremdeles er dagslys nok til at normale mennesker begir dseg langt ut i skogen...

Nå har jeg gått enda lenger: Jeg har bestilt piggdekk til sykkelen min! jeg kan nesten ikke tro det selv - etter 58 år på denne jord har dama funnet ut at det er OK å sykle om vinteren. Ja, det blir ikke lange turer midt i skisporet - det vil dreie seg om jevnlige besøk på butikkene her i dalen! Og når vi nå flytter kontor til Bryn har jeg tenkt å teste ut om det er menneskelig overkommelig (dvs om dette er noe jeg har mulighet til å gjøre med en viss grad av glede) å sykle i hvert fall én vei. Hjem kan jeg jo ta T-banen fra Brynseng til Mortensrud og deretter sykle derfra og hjem. Det er nesten ikke til å holde ut - jeg kommer til å bli altfor sprek!!!