Nesten klare til avgang fra Høvringen

Sammen med Hege Gundersen hadde jeg planlagt å gå fra Høvringen via Peer Gynt-hytta til Rondvassbu. Så skulle vi ta båten over Rondvatnet for å spare 3 timers gange, opp til Dørålseter, over til Haverdalsseter og tilbake til Høvringen. Den dagen vi forlot Oslo var det fin sol der vi kjørte, men mørke skyer i horisonten.

På Høvringen var ikke hotellene åpne for sesongen enda, så vi fikk lov å parkere på Høvringen fjellstue. Vi la i vei mot Rondvassbu på fin, T-merket sti som ledet oss til Smuksjøseter. Derfra valgte vi "feil" sti videre - vi gikk langs Høvringsvannene der det var mer steinete enn jeg kunne ha forestilt meg. Det var vanskelig å se hvor de røde T'ene var, og man kunne ikke løfte blikket et sekund, for da bar det langt ut i steinrøysa med en gang.

Den veien vi skulle ha valgt, går opp på baksiden av Smuksjøseter. Den leder fram gjennom en vakker dal på fin sti. Men den fikk altså ikke vi gleden av.

Peer Gynt-hytta var ikke åpnet enda

Der lå til slutt Peer Gynt-hytta, like ved Vesle Ula, som hadde skåret seg dypt ned i fjellet. Da vi skulle over broen, viste det seg at Hege hadde skikkelig høydeskrekk for å gå over, fordi hun kunne se elvestrykene gjennom den åpne nettingen i gulvet. Det endte med at jeg måtte lede henne over med blikket fastskrudd i hennes. Vi tok en rast der, og kom i prat med en mann som hadde jaktet mye rein i denne delen av fjellet.

Veien videre var om mulig enda mer steinete enn før, og dette tok på kneet mitt. Vi bestemte oss for å ligge i en steinhytte som het Ljosåbue den natta, for det var for langt til Rondvassbu. Det gikk oppover og oppover -kunne dette virkelig være riktig? Hege var supersprek og likte ikke så godt mitt tempo, så hun føk fram og tilbake. Det gikk sakte - sekken min var tung, og stien var glatt og steinete. Til slutt kom vi likevel fram til målet, og jeg kan uten å blunke si at denne natten var den verste i hele mitt liv. Iskaldt gulv (jeg lå på gulvet, Hege på brisken), steinhardt, kulda feide inn gjennom en stor åpning over døra... Taffie krøp helt ned i soveposen min for å få litt trøst og jeg hadde på meg absolutt alt tøy jeg hadde med meg på turen.

På vei nedover mot Rondvassbu

Neste morgen våknet vi til tykk tåke, og hadde 6 km å gå til Rondvassbu. Det regnet og blåste - og så skjedde det fatale - jeg gled på en stein, kneet mitt ga fra seg et høyt smell, og der sto jeg med en skjærende smerte i kneskålen. Akkurat da kom det en vanvittig haglbyge. Stakkars Taffie krøp inn under ryggsekken min og prøvde å søke ly mens haglen etter hvert dekket pelsen hennes. Da vi gikk videre måtte jeg etter hvert ta den tunge avgjørelsen - jeg våget ikke gå videre innover i fjellet med en potensiell bombe tikkende i kneet.

Rondvassbu i sikte - vi besluttet å legge oss inn der et par dager. Jeg fikk et vaskerom med seng til meg og bur til Taffie, mens Hege fikk et dobbeltrom for seg selv. Jeg tok en lur, og da jeg våknet, hadde Hege vært oppe i fjellet bak hytta på tur. Vi ble kjent med et par som var der, og de skulle opp til Rondeslottet dagen etter. Hege besluttet å gå samme vei.

Da jeg sto opp neste morgen hadde de andre dratt av gårde, og Taffie og jeg hygget oss ved bredden av Rondvatnet med en bok og litt mat. Utpå dagen tok jeg en liten tur opp i fjellet bak hytta - der var det en flott utsikt innover Illmannadalen. I vest lå Veslesmeden og Storsmeden, og i øst lå Svartnuten, Rondholet og Storronden. Idet jeg gikk ned mot hytta igjen fikk jeg se Hege som kom ned fra fjellet. Vi slo følge nedover - dvs Hege gikk i full fart, og jeg kom etter i mitt eget tempo.

Utpå ettermiddagen fant vi ut at vi skulle gå bort til det vesle Jutulhogget som ligger like ved Rondvassbu. Hege var på beina med en gang, klar til å gå. De to vi hadde møtt kvelden før ville også bli med og se. Vi måtte krysse elv 3-4 ganger, men jeg gikk med staver, og det gir en utrolig god støtte - det er som å ha et par ekstra bein! Inne i gjelet fosset vannet ned, og det var riktig trolsk der inne. På turen tilbake satte Hege opp farten, men vi tok det mer med ro og vandret tilbake til Rondvassbu i fin stil. Da vi kom fram til hytta konstaterte Hege at hun manglet noen skritt på en million eller deromkring på skrittelleren sin, så hun fòr fram og tilbake på veien for å komme opp i rett tall. De vi gikk sammen med, spurte rett ut: "Er hun bestandig slik?" Ja, hva skulle man si til det...

Dagen etter fikk jeg skyss med bil til Spranget, derfra tok jeg bussen ned til Otta skysstasjon. Hege gikk tilbake til Høvringen for å hente bilen. Turistforeningen anslår den fotturen til ca 5-6 timer. Men da 6 timer var gått, sto Hege i døra på skysstasjonen på Otta og vi kunne kjøre derfra. Hun hadde ikke bare gått tilbake til Høvringen på den tiden, men også hentet bilen og kjørt til Otta.....

Vi kjørte oppom Kvitskriuprestene på veien hjem - de ligger ved elva Ula og er et flott og særegent syn der de står, kalksteins-søylene med svarte steinkalotter på "hodet".

Det denne turen lærte meg, var :

Reis ikke på tur med noen som er bedre trent enn deg.
Dersom du likevel gjør det, forsikre deg om at den best trente forstår at det ikke er motiverende å se ryggen til vedkommende hele tiden. Det er når det røyner på at det er viktig å opptre som et team.