Beslutningen var tatt: I stedet for å bruke masse tid og energi på å beverte og underholde en masse andre mennesker ville jeg bruke tiden og ressursene på meg selv. Egentlig var det Anne Marie som kom på det da vi snakket om min 60-årsdag sånn ca 2 år før den var et faktum. Jeg ga uttrykk for moderat lyst til selskapelighet, og da kom forslaget: "Kan vi ikke reise bort, da??!" Opplest, vedtatt! Og det naturlige førstevalg for meg var da London. Sol, sand, sommer,- fine greier. Men London er byen over alle byer for meg. (Nå høres det visst ut som om jeg har vært i forferdelig mange byer, men det har jeg jo egentlig ikke, når jeg tenker meg om.)

Nåvel - det er rart hvor fort 2 år går når man skal planlegge en slik utflukt. Mitt bibliotek over guidebøker for London og omegn vokste stadig, under parolen: Man kan aldri ha for mange bøker om London! Mitt ønske var at dette ikke skulle være en tur med bare tradisjonelle turistmål, men noe litt utenom det vanlige - steder du ikke så ofte får høre folk fortelle om når de kommer tilbake fra metropolen. Så da dagen for avreise kom, visste jeg at vi hadde et variert og interessant program foran oss.

Selfie utenfor KFUK-hjemmet

Anne Marie og Jens Fredrik hadde bodd på KFUK-hjemmet en gang de var i London - det var billig, og beliggenheten var både god og fasjonabel, siden det hører til området ved Notting Hill.

Denne reiseskildringen kommer etter hvert til å bli utelukkende positiv. Dessverre må jeg starte det hele med å si at verken Anne Marie eller jeg kommer noen gang til å innlosjere oss på KFUK i London igjen. Det var bra vi hadde såpass program som vi hadde, slik at stedet mest av alt bare ble et sted å sove.

På hjemmesiden deres sto det at de hadde enkeltrom til turister. Da jeg bestilte, viste det seg at det ikke var mer enn ett slikt rom, og det delte bad med en annen. Antall rom til utleie var tydeligvis avhengig av hvor mange av de fastboende studentene som reiste derfra om sommeren...

Anne Maries rom: Bitte lite - iskaldt - hun endte opp med å legge sjalet sitt på gulvet for å greie å stå på det om morgenen. Ingen kleshengere. Da hun skulle sette mobilladeren i  kontakten, endte både laderen og armen langt inne i gipsveggen, så morken var den.

Mitt rom: 4. etg - selvfølgelig uten heis - ikke toalettpapir - dusjdøren holdt på å falle ut av rammen - airconditionanlegget bråkte verre enn motoren på hurtigruten - ikke lys i nattbordlampen - hårnåler på gulvet.

Vannet var udrikkelig, og frokostrommet var en mørk hule i underetasjen. Det var ikke lås på dørene til rommene,- for dette var "et hjem for de som bor her, og i et hjem låser man ikke dørene" i følge husmor. Neivel. Det var ingen rengjøring av rommene, og ved avreise var man forventet å ta med all søppel pluss skittentøyet ned i kjelleren. Dette siste gjorde Anne Marie opprør mot og lot det hele ligge på rommet - tøft! Prisen for å bo der var vel noe under hotellpris, men tatt i betraktning hva vi fikk igjen for pengene, var det ikke verd det.

Bildet på høyre side av teksten her er tatt før vi i det hele tatt har gått inn gjennom døren for første gang, og jeg ser at vi der fremdeles ser ganske så fornøyde ut. Men hvor lenge var Adam - og Eva - i Paradiset? Smilene sluknet dessverre etter hvert. Det var forresten ikke tillatt med alkohol på kFUK-hjemmet heller. Dette bestemte vi at bare var en regel for de uskyldige unge pikene som bodde der til daglig.

Med hensyn til frokosten, fant vi snart et fantastisk sted nede på Holland Park Avenue, Giraffe, der vi fikk servert den aller beste havregrøt (Anne Marie), engelsk frokost (meg), og nydelig te i svart liten steingodskanne. Litt dyr, men for meg var det bare om å gjøre å slippe å sitte nede i tussmørket på hjemmet. På våre vandringer fant vi også en restaurant som ble besøkt flere ganger - The Mitre, 40 Holland Park Avenue- samt at vi selvfølgelig også fant en pub der vi rett som det var fant hvile for beina og føde for kroppen; The Prince Albert, 11 Pembridge Road. 

Det store kapellet på Kings College er kjent fra utallige fotografier, med sine gotiske utsmykninger og smale spir. Jeg har vært der en gang i påsken, og da var plenene ned mot elven gule av hundrevis, - antakelig tusenvis - av påskeliljer. Under planleggingen av London-turen hadde jeg kommet over informasjon om at det hver ettermiddag kl. 17 ble holdt en liten konsert i kapellet med koret fra Kings College. Siden klassisk musikk er noe som både Anne Marie og jeg kan nyte, forhåndsbestilte jeg billetter. Det er begrenset hvor mange som kommer inn, og det hadde jo vært for ille å ha reist opp til Cambridge med toget, bare for å se døren smekke igjen rett foran nesa på oss fordi der ikke var rom for oss i herberget.

Før konserten hadde vi tid til å spasere rundt i byen. Elven omkring colllegene er kjent for sine flatbåter som man kan leie for å stake seg oppover og nedover elven (punting). Klassikeren er studenter iført stråhatter og stripete jakker - kjent fra utallige filmer, men ikke en eneste en i sikte denne dagen. Litt overraskende møtte vi på en stor flokk Hereford-kveg - verdens vakreste kvegrase, spør du meg. Det var for det meste ungdyr som ruslet omkring og hygget seg med gress og løvsnacks. En mann som kom gående med en Airedale-terrier bråsnudde, for det er noe alle med hund vet: Kuer HATER hunder!! Disse dyrene var tydeligvis godt vant med mennesker, men vi valgte å holde en respektfull avstand til dem.

På vår vandring gikk vi innom et lite kunstgalleri. Der ble jeg stående ved siden av en eldre herre, som plutselig henvendte seg til meg og sa: "Bli med utenfor her!" Dette kunne jo høres ut som opptakten til en nevekamp, men heldigvis hadde han ikke denslags tilbøyeligheter. Han ville bare vise meg et maleri som sto utstilt i vinduet, og som han syntes var helt forferdelig. Smøreri, dårlig teknikk, ikke verd prisen. Selv hadde han vært RAF-pilot under krigen, og nå var han ansatt på ett av collegene som lærer av ett eller annet slag som hadde noe med kunst å gjøre. Han var av den typen som nok hadde forsynt både familie og venner med sine historier, og som i meg så et potensielt nytt øre å fylle med hans egne meninger. Men jeg liker sånne hendelser, jeg, så for meg var det helt greit.

Kings College er en severdighet av de helt store med sin fantastiske arkitektur. Det er liksom en blanding av gotikk og kransekake, noe som kanskje ikke høres så lekkert ut, men det inntrykket man får når man står der og er bitte liten utenfor kapellet, er overveldende. Svære gressplener (som det selvfølgelig ikke er tillatt å sette foten på), glassmalerier, spir og karnapper over alt. Og det er IKKE tillatt å fotografere inne på området - jeg snek meg til noen knips, og jammen kom det ikke styrtende en streng herre i bowlerhatt som med høye tilrop og i klare ordelag ba meg om å avlsutte aktiviteten. Jeg fikk da tatt noen illegale bilder likevel.

Konserten var ved Kings College Boys' Choir. Noen av boysene var vel kanskje litt i eldste laget, men synge kunne de. Repertoaret var litt for moderne for min smak. Jeg mener det - i eldgamle omgivelser skal det synges eldgammel musikk.

Togreisen tilbake til London var uten spesielle hendelser. Men det er liksom noe spesielt med å ta toget - da er man virkelig på reise! Og når vi nå hadde klart dette med å finne fram til riktige tider, riktige stasjoner, riktige billetter - da synes jeg vi hadde vært ganske så proffe turister, jeg.

Siden vi bodde på Notting Hill var det ikke lange veien opp til Portobello Road. Like før vi var framme så jeg noen lekre øreringer i et butikkvindu. En nokså eksotisk anlagt butikk, med draperier, trange trapper, bitte små rom, klær inspireret fra Østen. Jeg kom meg ut derfra med bare øreringene.

Portobello Road market er også i følge turistbøkene en severdighet som man bare MÅ få med seg, og på lørdager er det virkelig fart der, hadde jeg lest. Det var som å komme inn i en annen verden. Det ene øyeblikket står man i en stille gate, så runder man hjørnet, og der er det 4,7 millioner mennesker som alle vimser i alle retninger. Boder, butikker,- i bodene var det i grunnen litt av hvert som jeg ikke kunne tenke meg å kjøpe,- litt for mye juggel etter min mening. Jeg hadde tatt med meg en liten ryggsekk, men det var slitsomt å hele tiden skulle oppi den for å hente fram ting, så jeg gikk inn i en forretning som het Stumper & Fielding i nr 107 Portobello Road. Der var det ikke mye juggel! Hver eneste gjenstand var britisk i en slik grad at man ventet at Winston Churchill skulle komme ut av et prøverom når som helst og be om fyr på sigaren. Helt nydelig. Jeg kjøpte der en smart liten veske i butikkens eget merke,- den gjorde stor nytte der og da, og har fortsatt med det siden. Ikke billig, men solid og nyttig - hva mer kan man forlange.

Selve Portobello Road var som sagt et eneste kaos, og jeg ble ikke overbevist om at dette var noe vi hadde særlig glede av.  Anne Marie var heldig og fant seg en ledig fluktstol som hun øyeblikkelig okkuperte. Men nå hadde vi i hvert fall vært der! Vi gikk gaten til ende, og endte opp i et strøk som syntes alt annet enn fasjonabelt. Bodene der oppe var mer etnisk preget, med både klesstil og musikk fra sørligere breddegrader. Den delen av markedet lå delvis under en stor hovedvei; det var graffiti, det var mer søppel, det var en liten park der vi satte oss og hvilte bena mens vi hadde utsikt til noen av de mer uheldig stilte i samfunnet.

På veien hjem var det helt naturlig å besøke vår egen pub Prince Albert.

En hvil fra trengselen i Portobello Road

Portobello Road lå som sagt innen gangavstand til KFUK-hjemmet, og da vi hadde vært der, og etter å ha spist på Prince Albert, fant vi ut at vi skulle gå en tur i vår lokale Holland Park. Parkene i London er utrolig flotte. Velstelte, massevis av blomster, mange benker å sitte på for å nyte utsikten.

I Holland Park hadde jeg lest at det var en japansk del, og vi la kursen dit. Imidlertid var dette tydeligvis en av de store attraksjonene i parken, for det var det alle de andre var også. Derfor nøyde vi oss med å beundre den fantastiske påfuglen som stolt spankulerte omkring. Han var virkelig gedigen i sin framtoning, ikke bare forfra med åpen hale, men også bakfra, samt med den lange halen slepende etter seg. Det ble tatt mange bilder av ham!

Som vanlig er i England, er mange av de benkene som er satt ut dedikert til enkeltpersoner. De kan ha inskripsjoner som "In loving memory of N.N., who sat here often", eller, som den benken jeg har tatt bilde av her under: "In memory of Barry Hawkins, who so loved this park 1951 - 1966". Altså bare et barn, 15 år gammel da han døde. Dette er en fin skikk, synes jeg - det gjør at jeg kan bruke noen minutter på å tenke på og undre meg over hvem disse menneskene var, og også på den kjærligheten som kommer fram i det at noen faktisk har ønsket å minnes dem ved å sette ut en benk i deres navn.

I Holland Park var det også satt av ca 10 kvm til et hundetoalett. Jeg forstår tanken, men jeg ser ikke helt den praktiske nytten av dette bitte lille området. Da er det vel bedre å satse på å ha lommen full av svarte poser og ta (opp) problemet der det lander...

Den norske Sjømannskirken i London

Søndag - vi  skulle kombinere to utflukter denne dagen; først gudstjeneste i Den norske sjømannskirken, deretter en reise nedover Themsen til Greenwich. Heller ikke denne dagen var værgudene helt i toppform, men vi kledde oss godt og la i vei. Jeg hadde som vanlig lagt opp hele reiseruten på forhånd, med skifte av tog både her og der og godt tidsmonn. Og godt var det, for da vi kom på stasjonen ble det annonsert at det toget som skulle ta oss til Sjømannskirken på St. Olav Square var innstilt pga vedlikehold på linjen. Kriseplan ble lagt - 3 togbytter senere halset vi nedover gaten som to pensjonerte mynder, mot kirken som vi så i det fjerne. På ett eller annet mystisk vis klarte vi å havne midt ute på en rundkjøring like ved kirken, og etter et par runder rundt den kom vi oss - med livet til låns - over gata og bort til kirken. Gudstjenesten hadde selvfølgelig startet uten oss, men vi listet oss fram og fikk med oss det meste. Etterpå var det kaffe og vafler, men jeg ble litt overopphetet, og gikk ut. Anne Marie ble igjen til litt vaffelspising, og oppdaget at det var en gjest i kirken som kjente henne igjen etter å ha hatt kontakt med henne gjennom jobben i begravelsesbyrået. Det er en liten verden.

For å komme til Greenwich hadde jeg planlagt at vi skulle ta båten over fra Hilton Docklands til den andre siden av Themsen, og derfra rutebåten til Greenwich. Det var bare det, at da vi kom ut av undergrunnen ved Canada Water hadde de bygget høyhus over alt, slik at det slett ikke så sliik ut som da jeg var der med kollega Knut for noen år siden. Så jeg fant altså ikke fram. Vi gikk og vi gikk, havnet i en park der vi gikk og gikk, forbi noen kanaler som jeg syntes så veldig kjente ut..... og plutselig var vi tilbake ved Canada Water. Derfra tok vi bussen til Hilton Docklands, og deretter ble alt så meget bedre. Båtturen nedover Themsen er ikke lang, men den er fin, og ikke lenge etter gikk vi i land i Greenwich. Der spaserte vi inn på området til The Royal Naval College, som er en staselig samling bygninger nede ved elven. Bygget mellom 1696 og 1712, opprinnelig som hospital for sjømenn. Arkitekten bak prakten var Sir Christopher Wren, som jo også står bak den vakre St. Paul's cathedral.

På alle engelske elver finner man kanalbåter - private båter som folk bor i, og båter for transport av reisende. De er et flott syn, og i de aller fleste tilfeller er de vedlikeholdt som de klenodier de er.

Jeg hadde funnet fram til en tur på ca 45 minutter med The London Waterbus Company, som lot oss nyte turen opp Regent's Canal uten en masse sightseeing-fakta. Båten var over 100 år gammel, og det var ikke mye komfort i de smale setene, men dette var helt uvesentlige mangler. Oppover elven, forbi London Zoo, fasjonable Primrose Hill og gjennom Regent's Park, før vi kommer til Camden. Markedet i Camden er vel nesten like folkefylt som Portobello, og vi går og står i kø, men likevel - dette er et folkeliv som vi ikke finner hjemme, og det har sin egen sjarm.

På innendørsmarkedet kjøpte jeg et par skjerf i ull og silke - mest fordi det var litt kjølig, og noe rundt halsen var god medisin. Utenfor var det matmarked, og vi fikk klemt oss ned på en benk med våre pulled pork wraps. Deilig. På vår videre vandring fikk jeg øye på noe merkelig - det så ut som svære uroer som roterte i vinden,- fargerike, store, - hva var nå dette? Det viste seg å være hageornamenter av stål, og her var det ikke tvil hos meg - dette var det garantert ingen hjemme som hadde, for å dra med seg gjenstander av STÅL hjem i kofferten krever en helt spesiell interesse for objektet.

Camden Lock betyr jo "slusene i Camden", og vi var så heldige å få bivåne at en kanalbåt skulle gjennom slusen for å seile videre opp elven. Arbeidet i slusen ble også utført av frivillige, viste det seg. I tidligere tider var slusen bemannet med faste slusevoktere, men etter hvert som trafikken gikk over fra båt til tog og bil ble det mindre og mindre behov for deres tjenester. Nå må man varsle og bestille slusevakt som møter opp, tømmer slusen, åpner sluseportene, lukker dem bak båten, for så å fylle slusen med vann igjen. En helt utrolig sinnrik mekanisme, som i mange tilfeller drives med håndkraft.