TORSDAG 26. MARS, OMBORD I GRAND GLORY VED KAI I LUXOR

Jeg har vært oppe siden 04.00 i morges, har fløyet i 5 timer, tatt en buss til Hurghada og der byttet buss som så brukte ca 5 timer på reisen gjennom Rødehavsfjellene og ørkenen til Luxor ved Nilen. Det har vært mennesker på månen opptil flere ganger. Tuberkolose og polio kan kureres. Tog kan kjøre i over 300 km/t. Hva kommer det da av at det enda ikke er noen som har klart å finne opp et bagasjebelte som fungerer knirkefritt??? Hvorfor må de alltid a) starte, for så å stanse og ikke la seg rikke på det neste kvarteret, og/eller b) frambringe kofferter i hundretall, bare ikke de som tilhører flyet DU kom med?? Det kommer kofferter fra Reykjavik, München, London og Graz, til tross for at du med sikkerhet vet at disse flyene landet lenge etter at ditt eget fly berørte bakken. Dagen i dag var selvsagt intet unntak.

Da bagasjeutfordringen var overkommet, var det køer - for å få utlevert og limt et visum inn i passet, og så en ny kø for å få sjekket at du hadde et visum innlimt i passet og til slutt en kø for å få stemplet det visumet som du nettopp har fått limt inn i passet... Inntil i dag har mitt nå 9 år gamle pass fremstått som helt jomfruelig og uberørt av stempler, takket være Schengen-samarbeidet. Nå har jeg i hvert fall fram til mars 2010 ett stempel!!

 Etter å ha kjempet meg fram gjennom horder av egyptere som gjerne ville ha meg som taxi-passasjer kunne jeg synke ned i setet på en kjølig buss som tok oss inn til Hurghada, der vi måtte stige av og vente i 45 minutter på en annen buss som skulle kjøre oss til Luxor. Denne ventetiden benyttet jeg til å spise en epleterte pluss drikke den mest fullkomne cappucino jeg hittil har smakt på en kaffebar. Total pris: LE 31,- ... slett ikke verst.

Neste buss bragte oss inn blant Rødehavsfjellene, nesten 2.000 m høye fjell som ser ut som om de er laget av rødbrun modellér-leire. Fjellene ligger plassert rett på den flate ørkenen, og det gjør at det ser ut som om det er uttørrede elveleier som slynger seg inn mellom dem over alt.

Sikkerhetsnivået i Egypt er høyt; det er sperringer og kontroller med korte mellomrom. Det er soldater og politifolk med Kalashnikov-geværer, det er bommer og spikermatter som er klare til bruk på et øyeblikk. Guiden forteller oss imidlertid at i tillegg til å ha en sikkerhetsfunksjon er disse kontrollene en gylden mulighet for politifolkene til å skaffe seg en ekstrainntekt ved å kreve en avgift av reiseselskapene for sine "tjenester". Men rett skal være rett - de gikk over bussen og brukte lange stenger med speil for å sjekke om vi hadde noen bomber montert til understellet.

Etter ca 2 timer stanset vi og luftet oss ved en liten kafé i ørkenen. Og tror du ikke det straks dukket opp en fyr med en dromedar som han ville selge rideturer med. Det var vel det aller siste noen av oss tenkte på etter å ha reist i nesten 16 timer..... Vi stanset forresten på samme sted på hjemreisen en uke etter, og da var salgsavdelingen øket med et antall kvinner og barn som tauet rundt på esler med bitte små (utrolig søte) geitekillinger på ryggen. Formålet var fremdeles å få penger ut av oss.

Vi passerer byen Quena, der vi ser fattigdommen stirre imot oss fra halvt nedfalne bygninger laget av murstein - ikke brent som hos oss, men rett og slett tørket leire, akkurat som de ble laget i oldtidens Egypt. Nakne rom med enkle lyspærer vises idet vi kjører forbi. På gaten står menn i grupper, de sitter på fortauskanten eller vandrer omkring iført sine lange galabeya'er. Ikke en kvinne er å se. Noen av mennene er på vei på eselet sitt nedover de trange gatene, og der mannen tydeligvis har kommet hjem, står hans esel parkert i veien utenfor huset, med litt vann og høy å fylle magen med.

I midtrabattene står det jevnlig store bilder av president Mubarak, til tross for at han er ekstremt upopulær i Egypt. Han er nå over 80 år, og bildet er minst 20 år gammelt, men han står nå der og ser stilig og landsfaderlig ut. Vår svenske guide forteller at på spørsmål til en lokal egyptisk guide om hva han håpet på for framtiden, var svaret ganske entydig: "At noen tar fram en pistol og setter en kule i ham!" Trivelig...

 En siste observasjon fra kveldens gatebilde: Egyptere tar tydeligvis energisparing på alvor, for det er knapt en bil eller en motorsykkel som har slått på lysene der de kommer kjørende i nattemørket.

Vi ankommer Luxor, og der ligger et stort antall cruiseskip langs elvebredden, blant annet "Crown Glory", som skal være vårt hjem den neste uken. Lugaren er romslig - jeg har jo en dobbeltlugar helt for meg selv - vinduet kan åpnes, og jeg ser fram til en luftig reise nedover Nilen. Samtidig er jeg glad for den treningen jeg har opparbeidet meg på snurredassen på hytta - heller ikke der kan man kaste papiret nedi, men må oppbevare det i en bøtte ved siden av. Jeg hører at det er en del av mine medpassasjerer som strever litt med dette konseptet.....

 FREDAG 27. MARS - KARNAK TEMPEL, PAPYRUSPRODUKSJON, LUXOR TEMPEL

 Dagens besøk i Karnak var en stor opplevelse. For et byggverk - og for en besettelse av egen dødelighet de gamle egyptere hadde! Ramses II var den langst regjerende farao i Egypt med sine 63 år på tronen (han var over 90 da han døde), og det er også han som har bygget mest. Hvor mange ganger han er avbildet i Karnak er ikke godt å si, men det er betydelige tall ute og går. Ramses hadde nok storkost seg i vår digitale tidsalder da man kan knipse og knipse og på kort tid få utallige portretter av seg selv. For å hugge ut alle de statuene og relieffene var nok ikke gjort i en håndvending! Men han hadde da grunn til å være stolt av seg selv også, for ikke bare sikret han den egyptiske grensen mot sør, han kjempet også mot hetittene i nordøst, i slaget om Kadesh. I det som er utgravd som hetittenes gamle hovedstad, Mitanni, er det for øvrig funnet beretninger som sier at det var de som vant det slaget, så det er ikke godt å si hva som egentlig skjedde. Det som imidlertid er sikkert er at Ramses underskrev historiens første kjente fredsavtale med hettittene. Pluss at han utarmet landet økonomisk med alle byggeprosjektene sine...

Farao var guddommelig, han var bindeleddet mellom folket og gudene, og bare han hadde lov til å gå inn i tempelets aller helligste,- dit kom ikke en gang det øverste presteskapet. Farao var, på godt og vondt, ansvarlig for avlingene i Egypt, for de fulgte Nilens oversvømmelser eller mangel på sådanne. Tre årstider hadde de: Såtid, veksttid og innhøstingstid. For å beregne hvordan året skulle bli brukte de et "nilometer", en slags stor brønn gravd ned i jorden dit elvevannet sivet inn, og der det var en målestav som hjalp dem å beregne vannstanden i Nilen. Dersom farao (eller de han lot gjøre jobben) ikke hadde beregnet oversvømmelsene korrekt slik at folk fikk sådd til rett tid og dermed fikk dårlige avlinger, var han ikke verd en sur sild.

Karnak tempel er bygget til ære for gudenes konge, Amon, med byggestart i det 11. dynasti (2055 - 1985 f.Kr.). I tempelet regjerte presteskapet, de samlet inn skatter og tok imot ofringer fra folket, dyre gjenstander som nok gudene ikke fikk sett så mye til - de gledet nok heller prestene. Karnak tempel er verdens største tempelanlegg (større enn Angkor Vat??), og dimensjonene er imponerende. Hvordan er det mulig at de opprinnelige fargene fremdeles kan sees på søyler og tak, de som har vært utsatt for vær og vind i tusener av år? Etter hva jeg vet utvant de fargene av planter og blandet dem med en kvae. Det er jo særlig der hvor solen ikke kommer til at de har holdt seg, men også stedvis på veggene.

Fantastisk vakre statuer er hogget i granitt som er hentet i det som i dag er Aswan. Søyler og vegger er de rene historiebøker med detaljerte beskrivelser av hendelser i Egypts og faraos liv. Den største statuen forestiller Ramses II; han står der i datidens klassiske posisjon med treskestaven og hyrdestaven i hender som er krysset over brystet, og lendekledet hans er hugget inn i steinen slik at man kan se hver eneste brett i det som i virkeligheten har vært et kritthvitt lintøy. Ved føttene hans står en liten kvinnestatue. Noen sier at det er hans yndlingskone Nefertari, mens andre sier at det er hans favorittdatter, Meritamon. Ramses II regjerte i det 19. dynasti (1279 - 1213 f.Kr), så da han begynte sin del av byggingen hadde tempelet allerede nådd den betydelige alder av ca 700 år. I mellomtiden hadde hver eneste farao bidratt med nye anlegg i tempelet, og størrelsen var deretter.

De enorme dimensjonene på de 134 søylene i hypostylhallen er ikke til å beskrive. De har blitt omtalt som "en skog av stein", og der er de jammen også. Hver centimenter er dekket av hieroglyfer og symboler, og de er toppet enten med den åpne lotusblomsten som symboliserer det gamle Øvre Egypt (som lå i sør), eller med den lukkede papyrusblomsten som symboliserte Nedre Egypt (Nildeltaet). Søylene er tykke og massive og utrolig vakre.

Innerst på tempelområdet ligger restene av et tempel bygget av farao Tuthmose III. Han skal etter sigende ha bygget det slik at det lignet teltet han brukte når han var ute i felten. Dermed ser vi i det godt bevarte taket i dette tempelet en malt, dyp blå himmel med masser av gyldne stjerner som fremdeles skinner ned på oss.

Mellom Karnak og Luxor tempel er det 3 km, og hele denne veien var kranset av sfinxer i granitt. Store deler av denne avenyen er i dag dekket av bygninger og anlegg, men det pågår en ekspropriering av hus og utgraving av denne strekningen slik at den en dag skal kunne framstå som en sammenhengende aveny enda en gang, med det som måtte finnes av sfinxer.

På denne tiden hadde egypterne enda ikke tatt i bruk hjulet - det kom først etter at de hadde møtt hyksos-folket som både hadde hester og vogner - så gudebildet av Amon-Ra ble dratt på en slede av okser de tre kilometrene mellom Karnak og Luxor tempel. Det må ha vært litt av et syn når prosesjonen steg fram, med prester kledd i hvit lin, og med farao med den doble kronen for øvre og nedre Egypt på hodet...

Etter besøket i Karnak dro vi til en papyrusfabrikk, der vi fikk se hvordan den sprø papyrusstilken helt skifter egenskaper når bare vannet er presset ut og fibrene blir seige og ikke lenger kan knekkes. Der hadde de mange moderne bilder, men også mengder av motiver fra gammel tid. Jeg falt særlig for den framstillingen som viser den dødes gang fram mot evig liv. Så jeg kjøpte denne, pluss en klassisk en som viser Ramses II i slaget ved Kadesh. Flotte farger og detaljrike motiver.

Luxor tempel var en mindre utgave av Karnak, men igjen med Ramses II i hovedrollen. Utenfor Luxor tempel står den obelisken som er "broren" til den som ble forært til keiser Napoleon og som nå står på Place de la Concorde i Paris. Tror nok at egypterne mer enn gjerne skulle hatt den tilbake der den hører hjemme.... Der står ogå et enormt hode, eller portrett skal man kanskje kalle det, av Ramses II, og det er jo lett å se at han var en vakker mann (bildet finnes i fotoalbumet fra Egypt).

Innenfor tempelet ligger det en merkelig moské, med døren flere meter over bakkenivå. Det kan jo virke ganske upraktisk, men saken er at denne moskeen ble bygget på en tid da tempelet var dekket av et tykt lag med ørkensand. På et tidspunkt begynte man utgravingene av Luxor tempel, sanden ble fjernet, og resultatet var en dør som gikk rett ut i det store intet, 5 meter over bakkenivå. Det var heldigvis en annen inngang på den andre siden av moskeen der terrenget var høyere, så den kunne fortsatt brukes.

Etter alt dette var det på tide å returnere til båten, som snart lettet anker og satte kursen sørover. Det var en interessant reise. På den ene siden var det atskillig langs bredden som man kunne mistenke ikke hadde endret seg synderlig på et par tusen år, samtidig som støyende dieselmotorer dundret og sendte svart røyk i alle retninger for å pumpe vann fra Nilen og opp til åkrene langs elven. Båten kom snart til Esna, der vi måtte gjennom en sluse med 6 meters høyde for å komme oss videre nedover elven mot Edfu, som var første stopp.

LØRDAG 28. MARS: HORUS-TEMPELET I EDFU, OG KROKODILLE-TEMPELET I KOM OMBO

Da hærføreren Ptolemaios (246-221 f.Kr) ble hersker over Egypt, begynte han byggingen av Horus-tempelet i Edfu. For å vise at man fremdeles respekterte den gamle faraoniske tiden, ble flere templer dekorert med relieffer som riktignok viste Ptolemaios, men som var laget i samme stil som de gamle egyptiske templene, gjerne med Horus og Isis som deltakere i relieffene. For øvrig var det ikke så rent få av disse Ptolemaios'ene - det ble hele 15 av dem før denne epoken var over år 30 f.Kr., da Egypt ble innlemmet i det romerske imperium. Tempelbygging har antakelig vært en av datidens mest blomstrende industrier, etter antallet å dømme. I Ptolemaios-tiden introduseres for øvrig en tredje type søylekapitél i tillegg til lotusen og papyrusen: Palmebladet.

Inne i tempelet søkte de kristne tilflukt i perioder med forfølgelse, og resultatet ser vi i dag - det er helt sotsvart oppe i taket etter deres utallige matlagingsbål. Dessuten har de kristne skrapet bort så å si alle ansiktene på alle gudebildene inne i tempelet - det skulle jo bare finnes én gud. Hovedmotivet i dekorasjonene i dette tempelet er Isis' leting etter liket av ektemannen Osiris, med sønnen Horus som reisefelle. Bildene symboliserer kampen mellom det onde og det gode, representert ved Isis og Set. Horus er den som gjør tungarbeidet med å drepe Set, representert ved en flodhest, og han lykkes nesten. Men Set kommer alltid tilbake til ny kamp. Moralen er at så lenge det finnes ondt i verden vil det også finnes godt, og mellom dem er det en evig kamp om makten.

"Crown Glory" seiler videre sørover, mot Kom Ombo, dit vi kommer om ettermiddagen. Ja, vi kommer faktisk så sent at flombelysningen i tempelet slås på, og det er et fantastisk syn. Selv om det selvfølgelig er flere hundre mennesker rundt oss nesten til enhver tid, opplever jeg aldri at jeg er i trengsel, for alle tempelområdene er av slike dimensjoner at de kan svelge alle disse menneskene. I landsbyen Kom Ombo bor mange av de nubiere som ble tvangsflyttet da Nassersjøen oppsto etter at den store demningen var et faktum og hjemmene deres befant seg flere meter under vannoverflaten. Tempelet i Kom Ombo er viet til falkeguden Horus og krokodilleguden Sobek. Sobek kommer inn i bildet fordi det i oldtidens Egypt var mengder av krokodiller i Nilen, og de forsynte seg relativt grådig av lokalbefolkningen. Egypterne fant det da fornuftig å forsøke å blidgjøre krokodilleguden Sobek slik at han ikke skulle spise fullt så mange venner og bekjente, og dermed fikk han sitt eget tempel. Hvordan statistikken utviklet seg etter dette sier historien ingen ting om.

SØNDAG 29. MARS: ASWAN OG PHILAE-TEMPELET

Da klokken var 08.00 i morges sto jeg i et digert steinbrudd i Aswan og kikket på stein, stein og mer stein - en nokså surrealistisk opplevelse for en som på det tidspunktet vanligvis ikke har begynt å vurdere å tiltre de våknes horder.... Men det skulle vise seg å være vel verd anstrengelsen, for det vi fikk se, var en obelisk som var påbegynt, men som aldri ble fullført. Årsaken var at det etter lang tids møysommelig arbeid der tre av sidene var ferdig meislet ut, ble oppdaget at det var en sprekk i granitten som gjorde at obelisken aldri ville kunne reises opp uten å ødelegges. Det var et formidabelt stykke arbeid - den var ikke mindre enn 41 meter lang, med en vekt som ville ha vært rundt 1.197 tonn i ferdig tilstand. Hvordan de gamle egyptere med sine tekniske hjelpemidler klarte å buksere disse gigantene omkring i riket et er jo helt uforklarlig, men faktum er at granitten brukt i Karnaktempelet i Luxor, 18 mil oppover Nilen, kommer fra dette steinbruddet i Aswan. På bildet ser dere obelisken tydelig, men se om det ikke er mulig å oppdage de små menneskene oppe i den andre enden - da får man et lite inntrykk av dimensjonene. Utmeislingen foregikk slik at arbeiderne sto nede i de smale rommene på begge sider av steinen, og rommene er her ca mannshøye. Tenk dere for en følelse det må ha vært da de oppdaget den fatale sprekken - time etter time, dag etter dag, måned etter måned med klubbe og meisel i stekende sol, bare for å få vite at alt arbeidet var forgjeves. Jeg antar at den kvelden var det en hel del steinhuggere som gikk på byen for å slukke sorgen....

Fra obelisken reiste vi ut til Philae-tempelet med båt. Tempelet ligger ikke der det opprinnelig lå, for den øya forsvant da Nilen ble demmet opp, men man omformet en øy like ved siden av til å få samme fasong som den opprinnelige Philae. Hovedempelet er bygget av Ptolemaios XII, det kombinerer gresk-romersk og egyptisk stil, og er laget til ære for gudinnen Isis. I tillegg er det et tempel for gudinnen Hathor, og et vakkert tempel der man ser den romerske keiser Trajan brenne røkelse foran Isis og Osiris. Også i dette Isis-tempelet har kristne søkt tilflukt i gammel tid, og det bærer tempelet preg av med det sotete taket, alle korsene som er hugget inn i veggene, fjerningen av gudenes ansikter og et steinalter som er satt opp inne i bygningen. På bildet ser man Ptolemaios som overrekker gaver til falkeguden Horus, mens Horus' mor Isis står bak ham.

Når man er i Aswan må man jo se "Den store dammen". Dette er ikke det samme som Aswan-dammen. Aswan-dammen ble bygget av engelskmennene rundt århundreskiftet fra 1898 - 1902. Den gangen var dette verdens største dam, men den ble etter hvert for liten for formålet. Fra 1960 til 1971 bygget man derfor "Den store dammen", som er 3,8 km lang, 111 m høy og 980 m bred i bunnen. Da egypterne innså at de trengte denne dammen henvendte de seg til det internasjonale samfunnet for å få støtte til byggingen. Ingen var særlig interessert, unntatt russerne, som dermed ble egypternes forretningspartnere i dette enorme byggearbeidet. Det egypterne imidlertid ikke hadde fått med seg var at det sto noe med små bokstaver nederst i kontrakten. Til gjengjeld for hjelpen fra Sovjetunionen forpliktet egypterne seg til å lagre sovjetiske atomvåpen på egyptisk jord. Dette ble jo ikke egypterne så glade da de fant ut, og forholdet mellom de to landene ble litt kjølig, for å si det sånn. For å blidgjøre egypterne foregikk det et heftig diplomatisk arbeid, og dessuten forærte Sovjet denne skulpturen til egypterne. Det er en stilisert lotusblomst, og den står plassert like ved demningen i Aswan.

Jeg hopper et par dager framover i tid, for da var jeg tilbake i Philae-tempelet om kvelden da de viste et lyd-og-lys-show der. Opplevelsen av å være der på øya med bare stjernehimmelen over, mens templene ble lyssatt ettersom historien skred fram - det var vakkert, det må jeg innrømme. Etterpå tok båtene oss inn til Aswan igjen, og på nytt var energisparing i fokus, siden ikke en eneste av båtene hadde antydning til lys ombord, verken vanlig lys eller markering av styrbord og babord. Til gjengjeld hadde de alle store Suzuki eller Honda påhengsmotorer som vrælte seg gjennom natten. Båtene var delt inn i to halvdeler med seter langs sidene, og jeg fant fort ut at foran i båten var luksusklassen mens den bakerste delen var dieselklassen. Egypt er ikke rikt på alkohol, men i nærheten av disse påhengsmotorene var ikke rusen langt unna. Jeg vil ikke tenke på innsiden av lungene til de som bestyrte det hele...

Etter Philae besøkte vi en bedrift som laget parfyme-essenser som eksporteres til USA, Frankrike og andre land som lager parfyme. Der ble det litt shopping - en olje til å massere i tinningene ved hodepine (f.eks. etter en båttur i dieselduft...), en olje til inhalering ved tette bihuler, og en parfymeessens.

Deretter sto Kitchener's Island for tur. Denne øya fikk Lord Kitchener i gave i 1890 for å ha ledet den egyptiske armés kampanjer i Sudan med vellykket resultat. Kitchener bestemte seg for at han ville gjøre denne øya til en botanisk hage, og henvendte seg til kjente og ukjente fra mange land med bønn om å få planter og frø. Resultatet er en øy med mengder av eksotiske planter og med et fugleliv av dimensjoner. Det var her jeg ble oppmerksom på noen uhyggelige skrik oppe i et tre, og oppdaget at det som vaglet seg der oppe var (utrolig nok) en gjeng med storker! Her kaklet de lystige omkring i trekronene. Sammenlignet med vår egen botaniske hage på Tøyen i Oslo var dette kanskje ikke all verden, men i et land der 95% er ørken er nok denne øya et kjært utfartssted for befolkningen rundt Aswan.

MANDAG 30. MARS: ABU SIMBEL

Klokka var 04.00 da klokka ringte i dag morges - kortesjen gjennom ørkenen til Abu Simbel skulle starte klokka 05.30, og da måtte vi være der med bussen vår. På alle slike turer skal det være med politieskorte, og vi må gjennom mange sjekkposter før vi er ute i den store, hvite ørkenen der sola står opp, men effekten ikke er så flott som den ville ha vært dersom ikke et lag av forurensning hadde ligget langs bakken....

Abu Simbel. Hvordan beskrive noe som er ubeskrivelig? En ting er at dette tempelet er flyttet 62 meter lenger inn i landet for å unngå å bli oversvømmet av Nassersjøen da den store demningen ble bygget - det er en ingeniørbragd av enorme dimensjoner. Da problemet var et faktum appellerte Egypt til FN og UNESCO om hjelp til å redde denne formidable kulturskatten, og det endte med at ingeniører fra mange land deltok både i planlegging og gjennomføring av det som antakelig er verdens største og mest kompliserte flytteoperasjon noensinne.

Abu Simbel er templene som Ramses II bygget til ære for seg selv og for sin yndlingshustru Nefertari. Han hadde en del koner, men ingen hadde den samme plass som Nefertari i hans liv. Derfor valgte han ut dette stedet, langt sør i Egypt, langt borte fra Theben, fordi han på en av sine reiser hadde oppdaget to åsrygger som han mente var et perfekt sted for et slikt byggverk.

Bildet av Abu Simbel er jo kjent over hele verden, men her er altså mitt eget, tatt av guiden Mohammed Esset slik at jeg har et bevis for at jeg faktisk her vært der! Det var masse mennesker der, men med litt kreativ bruk av Photoshop fikk jeg plutselig hele stasen for meg selv...

Veggdekorasjonene inne i begge templene er vakre, og det er lett å se Nefertaris skjønnhet, selv etter alle disse tusener av år. Ramses selv opptrer nokså ubeskjedent, først gjennom de fire kolossene på utsiden, og deretter gjennom ikke mindre enn 8 statuer av seg selv inne i tempelet sitt. Kolossene på utsiden viser Ramses i fire stadier av livet, fra ung mann til gammel. Flere av døtrene hans er også avbildet, blant annet gjennom små statuer som står plassert ved føttene hans. Inne i templene er det siderom til hovedsalene, alle med heldekkende dekorasjoner, men det jeg hele tiden savner er oppslagstavler med litt forklaring på hva de forskjellige rommene har for funksjon, pluss kanskje noen oversettelser av hieroglyfiske tekster som sikkert inneholder masse interessant lesning.

Veien tilbake fra Abu Simbel går gjennom "Den hvite ørkenen". Der fikk vi gleden av å se enorme luftspeilinger. Jeg har kikket litt på dette med luftspeilinger og fata morgana. Fata morgana er oppkalt etter Morgan le Fay, som etter sigende skulle være i stand til å forvandle seg selv om til hva det skulle være - hun ble altså til noe som egentlig ikke eksisterte. En luftspeiling derimot, oppstår ved brytning av lys, slik at det vi ser, faktisk er noe som befinner seg et annet sted, og som "forflyttes" ved hjelp av denne lysbrytningen.

Senere på ettermiddagen, da vi var kommet vel tilbake til Aswan, dro vi først til en krydderforretning og deretter gikk vi en tur i basaren. I basaren vrimlet det av mennesker og butikker, men alle sammen solgte jo akkurat det samme, pluss at ingen av selgerne på noe tidspunkt hadde prøvd å sette seg inn i emnet "Salgsteknikk overfor personer av skandinavisk herkomst". Da hadde de nemlig fått solgt noe, men så lenge deres salgsteknikk består i å kaste seg over enhver turist med femti sjal, skjorter og papyrusark i hendene mens de skriker ut en helt usannsynlig pris, appellerer dette til de færreste av oss som har litt kjøligere blod i årene....

Mitt fototriks i basaren var å vandre omkring med kameraet foran meg mens jeg med jevne mellomrom trykket ned utløseren. Å ta bilder opp i fjeset på folk er jo ikke regnet som særlig høflig (i motsetning til å presse sjal og papyrus opp i ansiktet på folk...), så min "Skjult kamera"-metode fungerte ypperlig.

TIRSDAG 31. MARS: VI SEILER FRA ASWAN TIL LUXOR

I hele dag skal vi seile nordover, tilbake til Luxor. Jeg ser fram til en dag med total avslapping i lugaren min, der jeg kan ligge på sengen med det store vinduet på vidt gap mens jeg ser Nilen gli forbi utenfor. Selv om dette markerer begynnelsen til slutten på reisen er jeg godt fornøyd, for det har jo være den ene opplevelsen etter den andre. I morgen skal vi besøke Kongenes dal og Hathsepsuts tempel på Nilens vestre bredd, "Dødens side" som den ble kalt i det gamle Egypt. Der går solen ned hver dag, og der har de begravet sine døde faraoer og dronninger slik at de kan vandre over til Dødsriket. - Mens båten seiler tar jeg bilder ut gjennom vinduet.....

ONSDAG 1. APRIL: KONGENES DAL OG HATSHEPSUTS TEMPEL

Kongenes Dal var alt jeg hadde trodd og mer til. Den ligger ikke langt fra Luxor (for oss), men i faraonisk tid var jo turen atskillig lengre. Dessuten ligger dalen inne blant de karrigste, varmeste fjell man kan tenke seg, og de gamle egypterne så nok ingen grunn til å begi seg ut i dette landskapet av fri vilje. Derfor fikk også denne dalen ligge uforstyrret i så mange år. Hvorfor valgte de dette stedet i første rekke? Jo, fordi i denne dalen er det et fjell som ser ut som en pyramide, en hellig form for de gamle egyptere.

Men alt har en slutt, og gravrøvere fant de første gravene, stjal med seg alt de kunne finne av skatter, og la dermed grunnlaget for en lukrativ busines for mange eventyrere gjennom mange år. Vår egen tid er jo forsåvidt også godt representert der, for arkeologer fra både England og Frankrike har vært og forsynt seg grovt av herlighetene. Riktignok kan man da kanskje si at de dermed har blitt bevart for allmennheten heller enn å falle i hendene på tyver og kjeltringer, men jeg har en mistanke om at for egypterne er det ikke alltid så lett å se forskjell på de to "profesjonene".

Det er til enhver tid 10 graver som holdes åpne for allmennheten, for på den måten fordeles slitasjen litt på de 62 gravene som er oppdaget (dvs det er 63, for det ble faktisk funnet en ny grav i 2008. Den var tømt for alle skatter, selvfølgelig, men det viser i hvert fall at det fremdeles er mulig å oppdage nye ting på dette stedet). Vi fikk billetter til 3 graver,- Ramses IV, Ramses VII og Ramses IX. Å gå ned i disse gravkamrene uten å føle stemningen fra den gang de ble laget - er det mulig? Vakre bilder er malt på vegger og tak, scener som viser faraos liv og hans reise gjennom underverdenen, seremonier utført av gudene, mytiske figurer, masse hieroglyfiske tekster - det er noe så mystisk over det, og samtidig noe så inderlig i denne illustrasjonen av hvordan de gamle egyptere tenkte seg livet etter døden, dette livet som de tilbrakte mesteparten av sitt liv på jorden til å forberede seg på. Jeg er ikke så sikker på om de trodde at de skulle møte igjen de som de hadde elsket i denne verden, men de var i hvert fall svært opptatt av å bli akseptert i gudenes verden. Tenk bare på de prøvelsene den døde skulle gjennom på vei mot Dødsriket - en av dem besto i å få sitt hjerte veid med en fjær på den motsatte vektskålen. For å komme inn til Osiris, underverdenens gud, måtte hjertet veie mindre enn fjæren...

Inne i gravene er det strengt forbudt å fotografere, for blitzlys vil ødelegge fargene på veggene i løpet av kort tid. Men likevel er det jo noen som bare ikke KAN styre seg - denne gangen var det en italiensk og en fransk dame som begge ble tatt på fersken,- i disse digitale tider er jo bevismaterialet rett foran vaktene,- og vi vet at foruten et flere timer langs byråkrati der de blir anmeldt for overtredelsen, vanker det også en bot på ca. 3.000 norske kroner. Hvorfor i all verden er folk så idiotiske når de a) vet at det ikke er lov, og b) kan kjøpe nydelige, offisielle bilder utenfor gravene for 50 kroner??? Men det er jo noen som aldri kan innrette seg etter gjeldende regler, - det var visstnok en av de samme damene som prøvde å brøyte seg fram gjennom køen, forbi alle andre, og som ble stanset av en nokså bestemt vaktmann litt tidligere. I albumet jeg har laget vil jeg scanne inn noen av de bildene jeg har kjøpt slik at man kan se hvor vakre disse gravene faktisk er.

Hatshepsuts tempel er jo også verd et besøk. Det har en arkitektur som er fullstendig annerledes enn alle de andre templene, idet det er bygget inn mot en høy fjellvegg. Det ligger i en parallell dal til Kongenes Dal. Hatshepsut er den eneste kvinnen som har regjert Egypt som farao - damen bandt på seg løsskjegget og tok ledelsen. Spesielt populær ble hun nok ikke, for bl.a. Ramses II brukte en del energi på å ødelegge alt som kunne minne om henne da han senere kom til makten. Hun regjerte på vegne av sin 10 år gamle sønn, og i datidens Egypt hadde vel ikke kvinnene stort mer de skulle ha sagt enn det de har i dag. At hun i det hele tatt klarte å gjennomføre sin regjeringstid taler vel for at hun var en formidabel kvinne... Typisk nok er det funnet det som må kalles datidens graffiti på veggene i noen huler i fjellsiden til høyre for tempelet, der Hatshepsut både beskrives og avbildes i lite flatterende vendinger. Hun skal bl.a. ha hatt et forhold til sin byggmester, og dette har ikke gått de andre arbeiderne hus forbi...

2. APRIL - REISEN PÅ NILEN ER OVER

Alt har en ende, og nå er denne fantastiske reisen over. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har fått oppfylt hver eneste en av de drømmene jeg hadde på forhånd. Jeg har sett alle de tingene og stedene jeg på forhånd hadde lest så mye om - og jeg er glad for at jeg har brukt all den tiden på å lese om det gamle Egypt. Flere av de andre i selskapet fikk "tempeltretthet" allerede den tredje dagen, mens jeg gjerne kunne ha sett enda flere. Men jeg antar at hvis man ikke vet noe særlig om det tempelet man står og ser på, vil det ganske fort framstå som enda en steinbygning....

Hvis jeg skal trekke fram noe som var negativt, måtte det være det evige maset om penger fra enhver egypter, barn og voksen, kvinne og mann for alt mellom himmel og jord. En av mine medpassasjerer opplevde på flyplassen at en uniformert politimann straks rakte ut hånden etter at han (ubedt) hadde flyttet litt på kofferten hennes... Selv opplevde jeg det blant annet i tempelet i Karnak, der det inne i et rom sto en egypter og pekte på et fint veggrelieff. Da jeg ville gå videre, begynte han å snakke til meg og dra meg i tøyet for at jeg skulle betale ham for "tjenesten". Det var ikke bare irriterende - det var faktisk ganske skremmende. Å besøke et offentlig toalett var bare å glemme dersom man ikke hadde penger. Og hadde nå en gang denne personen som krevde inn pengene gjort en innsats for å holde toalettet i orden, hadde det jo være en mening med det, men slik var det definitivt ikke. Man plasserte seg rett og slett utenfor et toalett, og den som ikke betalte, ble nektet adgang. På gata kom det unger med bedende øyne og en slapp finger pekende mot munnen opp til oss, kvinner som gråtende ristet hendene opp i fjeset på oss.... Det gikk så langt at både den svenske og den egyptiske guiden vår ga oss klar beskjed: Hvis noen snakker til deg, ikke svar. Hvis noen vinker og vil vise deg noe, ignorer dem. Hvis noen viser at de vil hjelpe deg opp en trapp, inn i en buss, over et hinder - ikke ta imot. Så enhver kontakt med lokale egyptere langs denne ruta vår tvang oss til å opptre som noen vi egentlig ikke er. Vi måtte dytte unna kvinner og barn, vi måtte kjefte ganske kraftig innimellom for å komme oss fram i butikkgatene. Det var rett og slett ekstremt ubehagelig når vi visste at hver eneste gang vi skulle bevege oss til og fra severdigheter måtte nærmest meie ned lokalbefolkningen for å komme oss fram.

Men bortsett fra dette: Temperaturen har passet meg perfekt, maten ombord har vært helt super, lugaren med det store vinduet ga meg virkelig følelsen av å være på cruise. Heldigvis ble det ikke noe "Mord på Nilen", men neste gang de viser denne fine Agatha Christie-filmen på TV skal jeg nok følge godt med!