Nå som reiserestriksjonene begynner å bli litt snillere tenkte jeg at jeg skulle ta en liten reise til et land jeg nokså sjelden besøker. Det heter "Oslo vest". Vi i bydel Søndre Nordstrand bor en hel verden unna Holmenkollen, men i dag lokket muligheten for cache nr 2.000 meg forbi Sinsenkrysset. Været var greit; jakken som ble pakket ned i sekken ble aldri tatt i bruk - singlet og sportsskjorte holdt lenge. Men jeg forsto jo allerede på oppoverturen i bilen at jeg var kommet til "et annet sted", da jeg ble liggende lenge bak en dame som trente på rulleski - midt i Holmenkolleveien, og som ikke på noe tidspunkt fant det formålstjenlig å rulle til siden. Jeg kan også melde at hun heller ikke på noe tidspunkt oppnådde fartsgrensen på 40 km/t der i oppoverbakkene...

Flott parkering ved Midtstuen skole, der første cache, "Heftyestøtten" var første, enkle funn. Deretter ble alt verre. Oppover bar det, ikke et hvileskjær noe sted. Cachene ble funnet en etter en. Men nå om dagen er det gamle Neala som bestemmer tempoet. 13 år passerte hun i februar, og hun er fremdeles en gladjente med matlyst, en logrende hale og glimt i øyet, selv om klokken nok ubønnhørlig tikker mot en dag som vi vet må komme. Og som de fleste gamle damer er hun ikke like sprek som før, så nå må vi ta masse hensyn til henne på turene våre. Og det gjør vi gjerne. Dermed tok det sin tid å karre seg oppover, og bedre ble det ikke da vi etter hvert befant oss i den berømte "Korketrekkeren", akebakken som går helt fra Frognerseteren og ned til Midtstuen hvis vær og føreforhold tillater det. Jeg har faktisk akt ned der selv i mine yngre dager, i et vanvittig tempo på en tomannskjelke. Den gangen overlevde jeg. I dag - tvilsomt. De flotte Midtstubakkene ble passert, men det var ingen aktivitet på plastunderlaget i dag, bare noen få som løp i trappen ved siden av bakken.

Det var tydelig at vi befant oss i høyden i litt lavere temperatur, for der oppe blomstrer fremdeles hestehoven. Men i tillegg blomstret hegg, fioler, blåveis, hvitveis, vårpengeurt og engsoleie, - det var mye fint å feste blikket på. Utsikten over byen og fjorden er spektakulær, og det var spesielt fint å se hvordan Bunnefjorden strakte seg ut mot horisonten mellom fastlandet og Nesoddlandet. Like nedenfor Skistua forlot vi Korketrekkeren og startet turen ned Heftyebakken. Nesten like bratt som det hadde gått oppover gikk det nå nedover, og nå satte Neala opp farten mens jeg selv måtte ta det litt rolig. Med diverse reservedeler i beina kjennes det når nedoverbakkene skal forseres.

Det var massevis av folk ute og gikk, løp og syklet, og utrolig mange hadde med seg hundene sine. Det ga oss mange anledninger til å trene på fine ( =lydløse) passeringer, og gutta imponerte gang på gang.

Men da runden var unnagjort sto jeg med 1.999 cacher. Å reise hjem med et slikt tall under beltet var uakseptabelt, og jeg ønsket også å unngå rushtrafikken. Kursen ble derfor lagt videre oppover med Tryvannstårnet som mål. Der oppe ble cachen funnet og logget, like ved Tryvann Stadion, der kommunen har arrangert drive-in kino i disse korona-tider. Så da var dagens mål nådd, og vi kunne snu nesen hjemover med ro i sinnet.