Den vakre vårskogen på Alby.

Ettermiddagstur til Jeløya går helt greit, det er ikke lenger å kjøre enn at det fungerer. Hadde egentlig tenkt å ta noen cacher jeg manglet på Reier, men så kjente jeg lengselen etter fjorden, og kjørte til Alby i stedet. Jeg hadde 2 cacher på planen, og begge skulle være enkle nok. Å gå gjennom vårskogen ute på Alby er nesten vondt for øynene, for maken til grønnfarge ser man ikke senere på sommeren. Og de fantastiske trestammene med sine enorme dimensjoner og tette kroner gjør at det ikke hade forbauset meg om det hadde kommet en pterodactyl susende gjennom bladverket. Men det kom ingen i dag heller, og snart sto vi nede ved fjorden. Geohundene hygger seg alltid på Jeløya, for der er det masse aviser å lese etter alle de hundene som luftes der daglig. Etter å ha logget denne første, enkle cachen valgte jeg å gå på stranda i stedet for turveien mot neste cache. Det var innkommende flo, men helt uproblematisk å tasse rundt på stranda. Her er det fine slepne steiner i en mengde farger,- grå, grønne, røde, gule. Den vulkanske aktiviteten fra permtiden i Oslofeltet vises tydelig i alle de porøse, røde steinene - de ser ut som pimpstein, men er helt harde, som størknet skum. Fire vakre steiner fikk bli med hjem.

Neste cache endte jeg opp med å gå forbi. Den skulle ligge oppunder kledningen på toalettbygget i Alby-bukta, og jeg forsto etter hvert  at dette var på baksiden av huset. Der hadde flere, i mangel av åpent toalett valgt å gjøre sitt fornødne og la papir og annet ufyse ligge åpent. Ikke så det bra ut, og ikke luktet det godt. Jeg la ut et notat på geocaching.com og håper at eieren av cachen plasserer den et annet sted. Da kan jeg heller komme tilbake.

Det var blitt veldig frodig der nede allerede, med masse blomstring. Blodstorknebb, hundekjeks, tveskjeggveronika, jonsokkoll, marsfiol, oksetunge, strandkål, strandvortemelk....blant andre. Mye vind i dag, men jeg liker vær. Jeg har da ikke vokst opp ved Trondheimsfjorden for ingen ting!   I dag så jeg ingen rådyr, men åkrene står frodige og på et jorde gikk en mengde søyer med lammene sine.

Som erstatning for den ekle do-cachen svingte jeg ned mot Båtforeningen Sjekta i enden av Tronvikalléen. Der hadde jeg lest at det tidligere var et testanlegg for torpedoer, og det ble jeg nysgjerrig på å se. Fin parkering der nede, og jeg ruslet nedover mot stranda og husene der testingen hadde foregått.Et par karer holdt på med reparasjon av en av bryggene, og jeg kom i prat med den ene. Han kunne fortelle at han i sin barndom hadde drevet bading der i vika sammen med kameratene sine. Så lød varselsfløyta, og alle måtte opp på land. Deretter åpnet det seg en luke i torpedotårnet og torpedoen ble skutt ut i retning en av to flåter som lå der ute i sundet. De var ikke lastet med eksplosiver; det var navigasjonssystemene som ble testet. Og det var like greit, for to ganger gikk det galt. Torpedoen skiftet plutselig retning, og den ene gangen for den inn på Tronvikstranda, den andre gangen endte den sin ferd på Refsnesstranda. Ingen ble skadet, heldigvis. Cachen fant jeg greit, like ved noen svære stabler med hummerteiner. Det var ingen aktivitet i området enda; båtene lå på land, og hummersesongen er tydeligvis på et helt annet tidspunkt.

Alt i alt en fin tur, og det bebudede regnværet startet ikke før jeg var hjemme igjen. Da ble det til gjengjeld full storm der løse gjenstander fløy omkring utenfor huset og kvister føyk fra hengebjørken. Det var ganske imponerende krefter, og jeg sto der sammen med hundene en stund inntil de ikke gadd mer og ville inn. Fin slutt på fin ettermiddag.