Ettersom kuvertbrikkene til Mariann Prytz Sivertsen var ferdige til overlevering og Mariann (og Martin) også så smått har begynt å lete etter geocacher falt det naturlig å kombinere overlevering med en tur i skogen i Fetsund. På kartet gikk det fin sti mellom de fire cachene som det var aktuelt å ta. Særlig..... Så vi møtte Mariann og kjekke Gizmo til avtalt tid og fikk parkert greit ved Kompveien.

Starten gikk gjennom et sandtak og vertikalt rett opp en bakke der det ville ha medført rask retur til bunnen av bakken dersom man lente seg en aning bakover. Men vi så skog og trær i horisonten, og klatret til topps. Det synet som møtte oss på toppen var helt lamslående (ja, jeg vet at det ikke er et ord, men i dette tilfellet er det bare det som er dekkende for det vi fikk se). All skog var hugget så langt øyet kunne se, og i hogstmaskinenes kjølvann var terrenget gjennomsporet (jepp, enda et nytt ord!) av meterbrede og meterdype grøfter laget av dekkene til de enorme maskinene. Oljete, skittent vann lå i flere av de dypeste grøftene, og stien (??) var så å si borte under mengder av rester etter hogsten. I gamle dager het det seg at etter hugst skulle de opparbeidede stiene i området ryddes og gjøres gangbare. Den regelen har tydeligvis blitt fjernet, for her måtte vi balanserer på de rene Bessegger mellom hjulsporene samtidig som beina måtte løftes høyt for ikke å heftes i all kvist og kvas som lå på tvers i stien. En gang har dette vært en nydelig skogsti gjennom ganske kupert terreng.... Den første cachen ble vi enige om å ta på tilbakeveien, ettersom vi kunne fastslå at også den lå et sted ute i hogsten. Cache nr 2.... Hva skal man si. Den lå 63 meter fra stien....midt ute i et hogstfelt. Vi klatret og krøp, hundene ble gjensatt på stien; ingen vits i å dra med seg dem uti det virvaret der - og dette var god trening for lille Gizmo, som ikke hadde opplevd å bli behandlet på den måten før. Litt sår gråt, men egentlig gikk det greit. Neste cache hadde et rart hint: "Bro bro brille..:". Det ga ikke mye mening der midt ute i skogen (nå hadde vi heldigvis lagt hogstflatene bak oss), men da vi navigerte oss fram fikk vi en aha-opplevelse. For hva er siste linje i sangen? "Den som kommer aller sist skal i den sorte gryte." Cachen var ikke i, men under den sorte gryte! Rett ved siden av så vi verdens rareste maurtue. Et fallent, tørt tre hadde blitt invadert av maur, som dermed hadde brukt den liggende stammen som rammeverk for tua, som dermed ble tre-etasjes. Mauren er et klokt insekt - den ser en mulighet og utnytter den maksimalt.

På tilbakeveien besluttet vi å prøve oss på den cachen vi hadde gått forbi i starten. Nye dype hjulspor der vi måtte balansere på den eggen som maskinene hadde etterlatt i midten. Der dukket det opp et menneske; en dame med en stor, islandsk fårehund. De hadde akkurat funnet den cachen vi var på vei til, og var nå på vaklende vei ut av elendigheten. Ikke lenge etter kunne også vi logge denne, men vi valgte å følge sporene videre framover, siden vi antok at det lettere ville føre oss ned til grusveien vi startet på. Det viste seg (heldigvis!!) å stemme, og turen tilbake til bilene gikk greit, med unntak av at vi ble skjelt ut av to gordonsettere som patruljerte en privat, ufattelig diger, utrolig velholdt eiendom som jeg ikke tror jeg har sett maken til her til lands,- der skulle jeg nok ha klart å bo, tror jeg. Et stykke bortenfor det svære, flotte hovedhuset sto et annet hus som var sånn ca 1,5 ganger større enn huset mitt - jeg antar at det er der tjenerskapet bor.

Underveis på turen klarte vi å samle alle hundene på en del stubber som sto igjen, og dette ble nok en seier for unge Gizmo, som ikke var så vant til slike øvelser. Men han besto prøven med glans, så nå kan han det også!

På min ferd hjem ville jeg innom Maxbo på Hellerud, noe som medførte at jeg passerte en del andre cacher som var greie å plukke med seg der det var parkering tilgjengelig. Blant annet en "pip-pip" bak Maxbo som var akkurat slik den skal være: Med blendet hull slik at ingen fugler kan bosette seg sammen med cachen. Mariann sin gevinst i dag ble 4 cacher, vi gikk sånn ca 5 km, jeg fikk med meg til sammen 11 cacher. Glade hunder, trøtte bein, fint vær, hyggelig selskap. Takk for turen, Mariann og Gizmo!!