Solan hadde sin vanlige seks ukers avtale hos kiropraktoren i dag, og etterpå er det anbefalt å gå en tur. I dette flotte været var det fint å kunne parkere på Hauketo stasjon og legge kursen mot Ljanselva. Det er en cache der nede som jeg ikke hadde tatt, og for meg er det alltid bedre å ha et mål for turen enn å bare ha en ambisjon om å gå en tur - med et mål i sikte har jeg ingen unnskyldning for å korte ned lengden på ferden.

Ljanselva begynner sitt liv i Lutvann i Østmarka. Så renner den ned til Nøklevann hvor den får navnet sitt når den passerer Rustadsaga, går så via Skraperudtjern forbi Skullerudstua. I Skulleruddumpa får den et stevnemøte med Gjersrudbekken og Prinsdalsbekken, og ender etter hvert opp i Bunnefjorden ved Fiskvollbukta. Nå om våren er det et helt utrolig fugleliv langs elva, for den ligger helt usjenert, langt fra biltrafikk og bebyggelse. Rødstrupe, fossekall, linerle, spettmeis og svarttrost ble dagens observasjon, i tillegg til et nysgjerrig ekorn som holdt oss med selskap. Elva renner stille og i stryk, lydløst og brusende, og i dag blinket den så fint i solskinnet. Et ungt par som jeg nok tror hade somalisk bakgrunn hadde stevnemøte i bunnen av skianlegget, og vi slo av en kort, men hyggelig prat og delte vår glede over den vakre elva og den fine dagen før vi gikk videre.

Cachen het "ViaDuct", og lå oppe ved det som en gang huset skinnegangen til Smaalenene-banen, som ble åpnet 2. januar 1879. Det står i et gammelt skrift at "...toget kjørte alltid sakte over viadukten, og det var ofte en trykket stemning blant passasjerene mens toget kjørte over." Ja, det kan jeg godt forstå, for en togvogn utpå en smal viadukt langt oppe over terra firma må jo ha vært en fryktinngytende opplevelse. I 1887 kostet togbilletten mellom Oslo og Bekkelaget 20 øre, men skulle man helt til Nordstrand og Ljan måtte man ut med den fyrstelige sum av 24 øre. I 1937 hadde prisene steget til hhv 30 og 40 øre, og skulle man da ut til Ljan var det ingen bønn: 45 øre, takk! Og som en kuriositet: Nordstrand stasjon hadde kvinnelig stasjonsmester!

Siden jeg gikk nede langs elva måtte jeg klatre opp på viadukten, og det var så bratt at jeg nesten ikke fikk fotfeste. Men opp kom vi, og uten altfor mye leting fant jeg cachebeholderen under den gamle jernbrua som krysser over togtraseen. Turen gikk videre gjennom skjæringen til Smaalensbanen, via Sloreåsen og tilbake til Hauketo stasjon. I løpet av turen kunne jeg se utallige tegn på at våren er i full gang og lysere tider ligger foran oss. Heggen blomstrer nå og sprer sin fantastiske duft over alle som er så heldige å passere den. Frukttrær i hagene vi passerte sto med skyer av hvite blomster, bregnene står klare til å rulle ut sine elegante fjær, og gjøksyren gir vann i munnen til den som har glemt å ta med vann å drikke. Ca 4 kilometer ble vår lille utflukt, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!