Tidenes sykkeltur for meg ble turen Oslo - Drøbak - Oslo. Her kommer reiseskildringen:

Inger-Lise hadde klart å overtale meg til å legge i vei til Drøbak, siden vi nå begge hadde så fine elektriske sykler. 13. august opprant med strålende sol, batteriene var nyladet, og optimismen var på topp. Jeg skal ikke gå i detalj om turen, i hvert fall ikke om de grusomme delene, men la meg bare omtale akkurat det slik: Jeg sykler ikke sørover gjennom Nøstvedtmarka en gang til! Og en ting til: Når man tar med seg batteriladeren er det jo den rene galskap og det skjære hovmod å ikke lade mens man sitter og inntar et bedre måltid i Drøbak!

Nåvel. På den positive siden var altså været helt strålende, og vi fikk sykle på flotte sykkelveier 99% av turen. Vi passerte gjennom de vakreste kulturlandskap på Nygård, vi seilte forbi NMBU (gamle Landbrukshøgskolen på Ås) og de flotte bygningene der, vi så kornåkre av gull og en fjord som glitret i sommersolen.

Plutselig, rundt en sving - der sto de: 2 fantastiske liggestoler i blått metall, med utsikt til svære kornåkre. Der rastet vi og slanget oss en stund i solen, før ferden gikk videre. Jeg må også huske å si at vi faktisk tok en hel del cacher underveis, og det var vel bare en eneste vi måtte oppgi å finne - den het "Shop till you drop" og skulle ligge til venstre for en trapp på kjøpesenteret Drøbak Amfi, men der ble det bomtur, gitt. Bare for å strø salt i såret kan jeg si at det var ikke mindre enn fire andre som faktisk fant denne cachen akkurat den dagen. Vi må ha vært på helt feil sted! Ellers fant vi en cache på Leonardo da Vinci-broen og ved fergekvinnen Jakobine Wilhelmsens hus, blant mange flere.

Vel framme i Drøbak fant vi en restaurant helt nede på havna, og en stor tallerken fish & chips samt en halvliter ble oss til del. Og det var selvfølgelig her jeg skulle ha ladet batteriet en times tid. Men etterpåklokskap er ikke spesielt konstruktivt. Masse folk i Drøbak, noe som gjorde syklingen til en øvelse en akrobat hadde vært stolt av å gjennomføre, men vi fikk da med oss et par-tre cacher der også før vi satte nesa hjemover. Da hadde jeg innsett at jeg lå tynt an mht batteriet, så bakken opp fra Drøbak måtte forseres til fots, dessverre.For de som ikke er kjent der i området: Det er en laaang bakke.

Turen videre hjem la vi via Ås og Ski på fine sykkelveier, og da vi akkurat hadde syklet opp i lysløypa i den hjemlige Grønliåsen, døde batteriet mitt. Takk og lov - det var bare flate veien hjem, men jeg fikk jo kjenne på hvordan det er å sykle en tung el-sykkel uten motorhjelp - jeg var bare glad til at det i det hele tatt var teknisk mulig.

Da jeg sto på gårdsplassen hjemme viste triptelleren ikke mindre enn 78,96 km, altså rett under 7,9 mil. Som bildet viser, er batteriet fullstendig tomt, så hvis jeg legger til den strekningen jeg måtte sykle uten, er summen helt sikkert 8 mil. Hva ei kjerring på 62 har på en slik tur å gjøre, er fremdeles et mysterium for meg, men nå kan jeg i hvert fall si: Jeg har gjort det! Og når jeg ser bort fra det som ble min bane, altså det døende batteriet, må jeg jo si at det var litt av en opplevelse.

Foto: Inger-Lise Hemmingby (dette er en selfie)

På denne turen ble Eirin med, slik at det for en gangs skyld ikke bare var Inger-Lise og jeg selv som inntok sykkelsetene. Denne turen er ca. 3 mil tur/retur heimen, og den er utfordrende, fordi den går til dels på tvers av åsene i Østmarka. Og det er ingen spøk! Det var for øvrig på denne turen jeg innså at mine små sykkelhjul ikke kunne måle seg med de store jentenes 28''.

Eirin la i vei i stort tempo. Inger-Lise og jeg pleier å legge an en litt mer sedat takt, for vi liker å se oss litt rundt og prate underveis. Siden jeg kom bakerst, ble jeg også offer for noen litt uheldige "bremseklosser" underveis. Eirin og Inger-Lise fikk folk til å flytte seg der de kom, men da jeg nådde igjen de samme folka, hadde de igjen flyttet seg midt ute i grusveien, slik at jeg ikke kom forbi dem. To stjerneeksempler var først paret med 3 små hunder i snellebånd, - de krydde over alt i veien. Så havnet jeg rett bak et idrettslag med barn på treningstur, og dette skjedde selvsagt i den verste bakken opp fra Nøklevann mot Mariholtet. Men fram kom vi da, og fikk kjøpt oss litt typisk turmat: Boller med kanel i svingene, og vørterøl (det er meg på tur!). Vi ble sittende ganske lenge, praten gikk, og vi hygget oss grundig. Det var mye folk der den dagen i det fine været, men ikke så mange syklister. Det kom antakelig av at grusveien vi hadde kommet på, var for tøff for de syltynne dekkene til racersyklistene - de ville ha punktert.

Her må jeg bruke et bilde som Inger-Lise tok av oss, for neimen om jeg skjønner hvor jeg har lagret det ene bildet jeg selv tok!

På veien hjem syklet vi gjennom mer urbane strøk, via Haugerud, Oppsal, Bøler og Østensjø. Eirin forlot oss idet vi kom til Haraløkka, for hun skulle ha gjester om kvelden, og ville hjem for å lage mat. 

Dette var jomfruturen vår - og hittil den eneste turen der alle unntatt en var med. I deilig vær inntok vi bukta med medbragt mat (alle) og drikke (Inger-Lise). Dette var en vellykket start, syntes vi. Dessverre skulle det vise seg at det var Inger-Lise og jeg selv som var de mest ihuga syklistene. De andre falt av etter hvert, med begrunnelser som at de syklet nok ellers, eller de likte ikke humpete veier.....