"Skjæronsdag" 2016 satte jeg meg inn i bilen, stilte inn GPS'en på en adresse i Enköping, og vendte blikket vestover. Bakgrunnen for dette var at jeg i et par måneder hadde korrespondert med Cici Bergklint, som for litt over 3 år siden var sterkt medvirkende til at jeg fikk kjøpe Solan av oppdretter Ulla Hanis. For meg var det ikke noe alternativ - en ny valp skulle kommer fra kennel Siljans Connection. Og svaret var positivt - Ulla hadde noen valper som nok skulle passe for meg. Jeg hadde annonsert at jeg var interessert i en potensiell utstillingshund, en hvit/svart eller trefarget hanhund. Planen var at Solan skulle få en kamerat og at dette skulle avlaste Neala, som overhodet ikke er interessert i å leke med Solan og derfor nærmest lider seg gjennom hans ivrige tilnærmelser.

Og her var jeg altså på vei, med ikke mindre enn 45 mil foran meg hver vei. Men motivasjonen var høy, og plan B var å ta inn på hotell på hjemveien dersom jeg kjente at det begynte å røyne på. At jeg hadde både Neala og Solan med meg var for så vidt en kompliserende faktor, men dette skulle nok gå bra.

E18 er ikke noen autostrada rent kvalitetsmessig, men svenskene har forstått en ting som norske veimyndigheter foreløpig har til gode å oppdage: Lag dobbel fil der det er mulig! Det var ikke mange meterne mellom hver gang denne løsningen dukket opp, og slett ikke bare i motbakker, slik som her til lands. Dermed blir man aldri liggende bak en trailer, en traktor eller annet saktegående kjøretøy lenge nok til å bli irritert. En ting som svenskene derimot har laaangt igjen før de lykkes med, er rasteplasser langs veien. Her til lands er det ikke mange kilometer mellom hver gang man kommer til fint anlagte plasser, gjerne i skogsterreng. I Sverige er man henvist til traurige bensinstasjoner, som til alt overmål ikke ligger rett ved veien, men der man må svinge av og gjerne inn både en og to ganger før man er framme.

Cici møtte meg på McDonalds i Enköping, og ikke lenge etter var vi hos Ulla. Der vrimlet det i kjent stil av hunder i alle farger og fasonger, og lydnivået var solid. Valget hadde for meg startet med 3 valper, men en hadde litt feilstilling på valpetennene og ble dermed for sikkerhets skyld sjaltet ut, og nestemann hadde ører av en slik dimensjon at det var usikkert om de ville kunne holde seg oppe i det lange løp. Dermed kunne jeg risikere å sitte der med en phalene - sikkert en flott hund, og faktisk Solans halvbror - men det var ikke det jeg var ute etter. Så der satt jeg med lille Siljans Painted Star Connection, en valp som mest av alt lignet en godt brukt toalettbørste uten håndtak. En pels av en annen verden, lang og strittende - men for et herlig gemytt! Kontaktsøkende, vennlig, leken; raus med utdeling av kyss, og total ro når han ble tatt opp i fanget.

Etter et par timers prat og vurdering var saken klar - lille "Star" hadde nå status som asylsøker under dekknavnet "Mattis". Solan og Mattis - det høres ut som to kjekke, norske gårdsgutter, synes jeg. Klokka 19 satte jeg kurs hjemover mot Norge med Mattis i reiseveske på setet ved siden av meg. Ikke enn lyd kom fra vesken på hele turen - han sov!

Samme rase, samme kjønn - helt forskjellig personlighet. Der Solan alltid har gått sine egne veier og egentlig oppført seg mer som en selvstendig katt enn som en hund, der kommer Mattis og ber om å få ligge i armkroken, halsgropen, fanget... Han har et uendelig forråd av kyss og kos, og det spiller ingen rolle hvem som er mottaker. Slik har han også skaffet seg en helt egen, eksklusiv fanklubb på Hundehjørnet - den består stort sett av Randi, som aldri synes å få nok hygge med børstemarken. Mattis har blitt så varm i trøya at før jeg rekker å åpne grinda, har han ålet seg under begge gjerdene rundt Hundehjørnet, og er i full gang med hilserunden når jeg endelig kommer meg inn. Dersom han feilberegner og starter hilserunden med Randi, blir det bråstopp - han slipper ikke derfra med det aller første!

Men jeg ser i hvert fall at han er en modig liten fyr, som ikke lar seg skremme av verken folk eller fe, selv om begge kategorier er mange ganger større enn han selv. Collien Trix er en favoritt blant alle småvalper, og Mattis kan rett som det er sees på full fart med kurs mot drøvelen til stakkars Trix, som bare legger en forsiktig labb over skurken og brummer litt. Slike onkler burde alle valper ha. Og som med Solan er fremdeles min parole: "Livet må leves på bakken!" Eneste unntak er når de er totalt fysisk underlegne, for det er jo et faktum at de små kroppene ikke tåler like mye slag og støt som de med mer solid polstring og fysikk. I likhet med Solan går Mattis også gjerne helt for seg selv, snuser, ligger og tenker litt på denne verdens viderverdigheter - og kommer som en rakett når jeg kaller på ham. Det takker jeg klikkertreningen for. Det tok ikke mange repetisjoner før ulldotten forsto at det var til hans egen fordel å innfinne seg når han ble kallet, og nå kommer han som et skudd i natten, selv når han er borte ved porten og sier adjø eller velkommen til noen av vennene. Jeg er foreløpig imponert.

Så pr dags dato anser jeg at både sosialisering, innkalling og fokeskikk er noenlunde i rute. Det har ikke foregått mye lydighetstrening enda - jeg er en slappfisk der, som egentlig har erfart at mye kommer av seg selv med daglig praksis. Men vi får vel spandere et lite grunnkurs på fyren, slik alle andre hunder i min varetekt har fått. Vi får se hva Hund i Sentrum har å by på...

Dagens tur er omme. Liten kar har gått langt!

Mattis har nå fylt 7 måneder, og har blitt en riktig kjekk og lykkelig valp. Alt er ikke helt på stell enda mht folkeskikk, så den 24. august starter han på barneskolen. Han blir eldstemann på valpekurset, men det er greit - så kan han ha status som eldst i klassen.

Han er fremdeles utrolig tillitsfull og åpen ovenfor alle mennesker. Andre hunder er litt skumle akkurat nå, så da knurres og bjeffes det litt. Forhåpentligvis vil valpekurset være med på å få ham gjennom denne perioden.

Mattis beveger seg rundt i verden med lynets hastighet. Når jeg kommer ut av boden etter å ha hentet noe der, står Mattis utenfor med ett eller annet som han har plukket opp fra boden. Men jeg har overhodet ikke sett at han var der inne sammen med meg, så fort har det gått. Han er heller ikke fremmed for å ta en snarvei tvers over bordet på terrassen dersom det er noe han må ta seg av ute i hagen. Jeg har såvidt fått stanset ham på vei ut av gårdsplassen med plagg fra skittentøykurven (og man vet jo hva som er de minste, mest bærbare plaggene der...). Han finner ting som har falt ned, uten at jeg var klar over at de har ligget på gulvet. Får vi gjester i hagestuen er Mattis i storform, og turner hemningsløst over og under de besøkende, med total ignorering av mine forsøk på å få ro i stuen. Nå høres det jo ut som om jeg overhodet ikke har kontroll over dyret - og det har jeg ikke alltid heller, hehehe. Men han er en valp med enorm motor og stor virkelyst som bare MÅ få utløp, og jeg har stor tro på at han snart tar inn over seg at det er ikke alt som er tillatt, samme hvor søt og hårete man er.

Samværet med Solan fungerer godt. Det er lek, fart og spenning,- nesten mer enn Solan ønsket seg, tror jeg. Men de har en klar rangordning seg imellom, der Solan av og til tar noen skikkelige oppgjør med slyngelen. Da roer Mattis seg i noen sekunder.

Mattis er, som Solan, en entusiastisk turkamerat, som i disse dager venter med glødende spenning på at båndtvangen skal opphøre. Innkallingen er fremdeles så god at jeg nesten ikke tror det er sant.

Og så er cert nr 2 i boks. Det fikk vi på miniatyrhundklubbens utstilling på Hadeland glassverk 25. juni. Men veien fram til championatet er fremdeles strødd med hindringer, for det er det store certet vi mangler, og da er konkurransen mye hardere. Men vi må jo prøve, og på Dogs4All i november tar vi sjansen.

Vi er jo ikke slik at vi halser omkring på alt som er av utstillinger, i motsetning til mange andre. For meg er det ikke all verdens viktig. Jeg har jo svært lyst til at han skal få sitt championat, og han har allerede fått forespørsel om hvorvidt han i framtiden kan tenke seg noen damer. Og det unner jeg ham vel for så vidt, men resultatene må være i boks først! Ikke skal han være noen "barnebrudgom" heller. De medisinske sidene av saken er allerede i boks - patellaundersøkelsen sa "fri", og det samme sa DNA-prøven for PAP-PRA1.

Jeg har begynt å se tegn til at det er Mattis som kommer til å ta ledelsen i flokken her hjemme med tid og stunder. Både Solan og Neala viker for hans ønsker; det være seg i matfatet eller ved snacksbordet. Det er et underlig syn når jeg har gitt alle tre en tyggepinne, og etter få sekunder har Mattis 3 og de andre ingen. Da er det bare å gripe inn og fordele godene på nytt, for den slags pøbelstreker vil jeg ikke ha noe av.

Mattis har blitt en riktig vakker ung mann, og han får stadig komplimenter for sin flotte pels og sin uuttømmelige mengde kyss som deles hemningsløst ut til enhver som kommer nær nok. Han er nå 21 måneder, og trener på å bli mann. Det gjør han ved stadig å utfordre Solans autoritet, noe som ikke så sjelden resulterer i en heftig slåsskamp. Så må jeg inn og skille kamphanene, da, men siden begge gutta er i kategorien "musen som brølte", er det ikke stor risiko forbundet med akkurat det. Jeg ser nå konturene av at Mattis kan bli den nye lederen blant hundene mine. Og det er helt greit, bare de ikke hele tiden driver og kjemper om tittelen!

Vi har fått med oss en del utstillinger, der han innimellom har blitt kritisert for å være for tynn. Og det stemmer helt - når han innimellom går inn i sine "jeg liker ikke den maten - heller!!" perioder, er han et mareritt, og når vekta i utgangspunktet er 2,8 kg, har man ikke mye å gå på.