To nye cacher ble annonsert på Grønmo, og siden det er bare ti minutter hjemmefra tenkte jeg at jeg kunne kanskje klare å være førstemann til å finne dem. Lang historie gjort kort: Jeg fant dem ikke.

Dagen etter ringte jeg til en cachekollega, Randi. Hun hadde ikke sett den nye turveien inne på Grønmo, og ville gjerne bli med for å finne disse to rakkerne. 

Den nye veien inne på det som tidligere var åpen fylling er fin, men kjedelig. Ikke et tre, ikke en benk... Bare grusvei med svære gressbakker på den ene siden og millioner av tonn med grovknust granitt i grøfta på den andre siden av veien. Den første cachen skulle befinne seg i denne ura, - snakk om å finne en nål i en høystakk! Kompasset svirret også en del, så det ble en del steiner å vende. Men plutselig kunne Randi melde om funn; en liten cache på 5x10 cm som gikk i ett med omgivelsene.

Neste cache skulle ligge bare et kort stykke derfra, men igjen måtte vi forsere svære hauger med grov stein for å nærme oss området. Litt mer skog rundt koordinatene, men leirete, mørkt, fuktig og generelt utrivelig. En diger bergvegg sendte kompassnåla i alle retninger, men jeg hadde en ganske god peiling på hvor denne ørlille cachen skulle henge. Randi var sprek og klarte å klatre opp på en berghylle rundt GZ (Ground Zero), men noen cache kunne ingen av oss se. Noe annet åpenbarte seg imidlertid: Et ørlite fuglerede med 4 egg! Vi var i ferd med å gi opp da noe annet også åpenbarte seg; en mann som var ute i samme ærend som oss. Men heller ikke han klarte å lokalisere cachen. Etter hvert ble vi enige om at livet ikke var langt nok til å forbli der nede i dumpa, og vår nye venn forlot oss. Vi ble enige om å sende melding til CO om fugleredet for at han kunne flytte cachen til et annet sted der fuglemor og barna ikke ville bli forstyrret. Plutselig kom vår venn tilbake. Han hadde fått kontakt med CO, som forklarte at cachen ganske riktig befant seg der jeg mente den måtte være. Og der var den sannelig, bitte liten og kamuflert,- men i samme tre som fugleredet. Vi logget så forsiktig vi kunne, jeg klarte å knipse et litt uklart bilde av det lille hjemmet før vi trakk oss tilbake. Ikke før hadde vi kommet ut på veien, så ble cachen deaktivert av CO. Godt levert! Da er redet trygt for eventuelle nye cachejegere når cachen blir flyttet og alle kan besøke den uten å være til fare for noen.

Litt lenger nede så vi en mann som sto like ved den første cachen,- han så litt oppgitt ut, så vi pakket ut omsorgsgenet og hjalp ham med å finne cachen - da hadde stakkaren lett i en halvtime og var i ferd med å gi opp av frustrasjon. Han ville også videre til neste cache, og med beskrivelse av situasjonen og meg på telefonen et par-tre ganger klarte også han å logge denne. 

Så hyggelige møter med andre cachere som vi hittil bare kjente som navn i loggene - det ble en fin tur!