Hva betyr nå det? Jo, at jeg kan jobbe på oppdrag eller timebasis; jeg får lønn, det trekkes skatt - men feriepenger er ikke lenger et gode jeg opparbeider, og det skjer ikke lenger noen pensjonsinnbetaling for meg. Men det fungerer helt utmerket for meg, og jeg nyter min nye tilværelse. Endelig kan jeg leve ut mitt fulle potensial for å være et gjennomført B-menneske, jeg kan gjøre unna oppgaver som ligger for tur uten å måtte ta ettermiddager og helger til hjelp.

I alle medier snakker de stadig om at eldre mennesker må jobbe så lenge som bare mulig, for det er så viktig med nettverk, det sosiale samspillet som forsvinner, det givende ved å føle at man fremdeles trengs, det... Hører jeg Astrid Nøklebye Heiberg bare én gang til snakke lyrisk om velsignelsen ved å jobbe til man stuper, tror jeg at jeg og NRK må gå hver vår vei.

Flere sa til meg: "Men, hva skal du GJØRE da??" Må jeg gjøre noe som helst, da? Noen dager er det litt husarbeid, andre dager er det hagearbeid, det er turer, det er venner - og noen dager har det jammen meg ikke skjedd noe som helst som er verd å rapportere om, når kvelden kommer.

Så tok det slutt da, den 11. februar 2015. Da sluknet lyset i min fars øyne, og jeg fikk være med ham hele veien inntil hans siste stund. Livet forsvant så stille, så stille, med et lite pust, og så var det over. Helt til det siste var han opptatt av at jeg skulle få ordnet med ryddingen av huset, og selv om jeg ikke helt forsto hvert ord han sa, tror jeg nok at jeg har gjort alt slik han ønsket seg det.

Et fint menneske har gått bort - jeg har mistet en god far. Bare gode minner er igjen.....

Det har blitt 7 reiser til Trondheim ettersom månedene har gått, og min far har nå fått plass på Hjorten Helse og Omsorgssenter. Og der blir han antakelig resten av sitt liv. Jeg håper bare at han skal få det godt der. Jeg snakker med ham hver dag, og han sier at han har det bra og blir tatt godt vare på. Det er jo vemodig å vite at livet hans går mot slutten... Dette året har gitt meg mye innsikt i helsevesenets irrganger. Og vårt møte med helse-Norge har faktisk ikke vært spesielt vanskelig. Vi har møtt mange mennesker med omtanke og forståelse for vår situasjon.

Huset, barndomshjemmet mitt er solgt, siden min far ikke kan bo der lenger. I løpet av et par måneder må jeg oppover og tømme huset for alt som finnes der. Jeg gruer meg noe helt forferdelig til dette, for det er en enorm jobb. Ikke har jeg noen ledige rom i mitt eget hus heller, så det er jo svært begrenset hva jeg kan ta med meg hit ned. Neste gang jeg reiser oppover skal jeg innrede rommet hans på sykehjemmet med det han kan ha med seg dit. Malerier, fotografier, et bord, noen lamper...

Denne våren har vært annerledes enn alle andre vårer jeg har opplevd. Min far ble lagt inn på St. Olavs hospital den 16. april, og siden den dagen har jeg kjørt opp og ned til Trondheim 4 ganger for å besøke ham. Takk for at jeg har en arbeidsgiver som har forståelse for at dette er noe jeg trenger å gjøre!!!

Disse månedene i sykesengen har redusert min far til nærmest spurvestørrelse, men livsmotet er det ikke noe å utsette på. Han vil opp, han vil fram, og i forrige uke forkynte han at han ville ha et nettbrett, etter å ha sett meg i aksjon med mitt eget. Jeg har hele tiden tatt bilder av hagen hjemme slik at han skulle kunne følge litt med fra sykesengen, og det har nok gitt ham interessen. Noen timer med opplæring, og mannen var i stand til å lese avisen og google artikler han var interessert i. Men å si opp Adresseavisen i papirformat- nei, DET er ikke aktuelt! Enda.....

Jeg varierer å kjøre Østerdalen og Gudbrandsdalen - det handler litt om værforholdene og om trafikken på veien. Men er det godvær, er Dovrefjell alltid mitt førstevalg. Jeg stanser særlig på en plass der det om våren vokser mogop og fjellprimula i store mengder, og ellers er det en stor plass like før man kjører ned til Dombås vi pleier å stanse på. Skiltet der sier "Hondyrju",- jeg innrømmer at jeg ikke en gang forstår hvordan det skal uttales; langt mindre hva det betyr! Men en gang må jeg kjøre innover der, for det loves rømmegrøt på skiltet ved E6.

Turen jeg tok i mai fikk en ekstra bonus. Jeg stanset på Kongsvold fordi jeg så at det glimtet rødlilla oppe i bergskrenten - det er rødsildra som der vokser i store mengder. Jeg hadde med meg zoomkamera, og da jeg snudde meg for å gå tilbake til bilen, fikk jeg mitt livs opplevelse: På andre siden av veien, oppe i lia, lå det ikke mindre enn 4 moskus og slappet av på vollen utenfor en gammel utbygning. Zoomen ble raskt vridd ut til maksimal lengde, og jeg fikk noen gode bilder av det dyret som hadde lagt seg i beste positur. Det var utpå kvelden, så lyset var ikke det beste, men jeg er storfornøyd med resultatet.

Det er slitsomt å ha rollen som pårørende. Samtidig som man skal ha et noenlunde normalt liv skal det følges opp med sykebesøk to ganger om dagen. Så skal man følge med hva leger og pleiere sier, og prøve å få noe konkret ut av det. Og det er ikke alltid enkelt, for det virker på meg som om de i stor grad gjør sitt aller beste for ikke å si noe som helst konkret - det kunne jo være at noen kom tilbake og minnet dem på hva de hadde lovet! En setning som går igjen er: "Vi kan jo ikke gi noen garantier" - som om jeg ikke skjønner det... Pleierne på St. Olav er helt fantastiske, og har en evne til omsorg som er helt utrolig. De behandler min gamle far med stor respekt og varme, og får ham til å føle seg vel til mote midt oppe i all elendigheten han har vært gjennom. At de da nesten hver dag har lange diskusjoner nede på dialysen om hvor han nå egentlig har rommet sitt når han skal tilbake derfra, eller at ingen vil eller kan si noe om hvor han skal befinne seg om 3 dager - det er systemet sin feil.