En strålende dag på alle måter. Klokka 12 kom Anne Marie, og vi vandret opp i Grønliåsen med matpakker og hengekøyer, klare for en avslappende dag i det fine været. Det påtenkte stedet var smekkfullt av barn og voksne, og ettersom det var skovens dype, stille ro vi var ute etter, var ikke dette stedet for oss. Men med 30 års lokalkjennskap i denne åsen var det ikke vanskelig å finne et alternativt sted. Det er mest furuer der oppe, og de er midt i blinken for hengekøyeentusiaster, med sine grenløse, kraftige stammer.

Det er to skjellsettende øyeblikk forbundet med hengekøyer. Når man skal tre inn, og når man skal tre ut. Ingen av delene er det mulig å gjennomføre med særlig grad av stil og eleganse - man må bare la det stå til, og håpe at man lander mykt. Vi hadde tatt med noe å legge under oss i køyene, for det blir alltid en litt kald gufs fra bakken (særlig der man selv henger lavest...). Sola varmet, fuglene sang, Anne Marie ga seg over i den høye temperaturen og ofret langbuksene. Når man bli seksogseksti, da gjør man som man vil - nemlig!! Dette ble også bevist litt senere, da hun dro fram boksen med såpevann og satte i gang såpebobleproduksjonen. Boblene skinte så fagert der i sola, før de møtte den visse død på skarpe, bladløse blåbærris. Man får ikke mer moro enn den man lager selv. En sen lunsj ble inntatt, og det ble inngått en pakt om at neste tur skal inkludere vin. Ettersom jeg skulle kjøre bil etter turen var ikke det mulig i dag, men framtiden ligger løfterik foran oss 🙂 .

Etter fire timer med sol, sang ("Där björkarna susar" og andre schlägere fra fortiden), samtaler og samvær var det greit å pakke sammen og snu nesa hjemover. Litt stive i kropp og knær var vi begge to, men hva gjør nå det - det er livet som går sin gang. En kjempefin dag var til ende,- nå ventet det to terrasser med sine respektive vinglass - og litt hagearbeid for mitt vedkommende. Takk for turen, Anne Marie!!