Oppe på Tømmerås, det høyeste punktet i Ski kommune, ligger det en eneste, ensom cache. Jeg har visst om den i flere år enn jeg har drevet med geocaching, for jeg fant den en gang jeg var ute på orientering i området. Årene har gått, jeg har ikke vært på Tømmerås like ofte som før - men i dag skulle både åsen og cachen til pers. Jeg parkerte ved Krokhol golfbane, der plenene lå grønne, innbydende og tomme.

Hjelpe meg,- jeg husket jo at det var bratt opp til Tømmerås, men jeg hadde nok fortrengt det faktum at det var omtrent s a m m e n h e n g e n d e oppoverbakke i 2,7 km. Østmarka på tvers på sitt aller verste, med steinrøyser, svære steinblokker i trange juv, knapt et hvileskjær i sikte. Under slike forhold er ikke en gang to papilloner til særlig hjelp i de bratteste kneikene! Vi passerte en cache på veien oppover; den hang høyt oppe i en veltet furu som lente seg mot et annet tre. Jeg kunne ha klart klatringen, men skosålene mine hadde ikke godt nok grep på stammen, og jeg ga opp forsøket, selv om jeg så cachen som hang der oppe.

Sola varmet ganske bra, og da vi kom til Paddetjern bestemte Solan seg for at han ville ta et forfriskende lite bad. Neala gikk med kjølevesten sin på, og den fikk også nytt påfyll av vann der i tjernet. Videre bar det, og etter en spesielt bratt bakke sto vi oppe på Svarvestolen, der det ligger en enorm flyttblokk og balanserer på åskammen. Etter Paddetjernet passerer vi Gråbeinmåsan (ingen gråbein å se der i dag), opp Styggdalen og så siste innsats opp på Tømmerås. Så er det litt under 500 meter bort til utsiktspunktet, der Lions har spandert en sikteskive og kommunen har satt opp en informajonstavle, helt på kanten av stupet. Jeg har vært der i klarvær og sett både Norefjell, Blefjell og Gaustatoppen i horisonten. Men i dag var det for mye dis, så jeg kunne bare ane blåne bakom blåne. Vi hadde dette flotte stedet helt for oss selv en lang stund, men da vi hørte stemmer i det fjerne, pakket vi sammen og gikk og fant geocachen.

Jeg valgte å gå en annen vei ned. Først 1,5 km på bratt sti med mengder av skumle røtter som bare ventet på å fange tærne mine så på gamle klopper over en lang myr, deretter grusvei tilbake til Krokhol, ca 2.5 km. Det er tungt å klatre oppover, men jammen er det tungt å gå så langt nedover også! Grusveien syntes endeløs, og den eneste hvilebenken var plassert midt i en maursti, så det var heller ikke noe blivende sted. Men til slutt fikk vi igjen golfbanen i sikte, og det var en ren nytelse å sette seg inn i bilens myke sete med god ryggstøtte.

Mye strev for en eneste cache, og det blir nok en stund til vi gjentar akkurat denne turen!